Hverken Agatha Christie eller Hercule Poirot burde være fremmed for de fleste, og mange har nok hørt tittelen før. Denne gangen er det en stjernespekket spillefilm som er formatet for fortellingen.
Historien er kjent: på vei fra Istanbul mot London fraktes et dusin velstående mennesker i førsteklassevognen ombord på toget kjent som Orientekspressen. På et tidspunkt blir en av passasjerene drept, og den berømte detektiven Hercule Poirot må bruke sine små grå for å avsløre hvem som står bak drapet.
Kenneth Branagh er både regissør og hovedperson, og gjør en god jobb i begge rollene. Filmen er kompetent laget, og karakteren Hercule Poirot er interessant både visuelt sett og personlighetsmessig. I stjernegalleriet av skuespillere finner vi blant andre Judi Dench, Johnny Depp, Michelle Pfeiffer, Willem Dafoe, Daisy Ridley, Penelope Cruz, Derek Jacobi og Josh Gad. Karakterene har alle tydelige kjennetegn, både i form av kostyme, opptreden og overdrevne aksenter. Det hele er på grensen til «kitsch», men filmen klarer akkurat å holde seg på (tog)linjen. Mindre dyktige skuespillere ville neppe klart den samme bragden.
Historien er god, engasjerende og akkurat passe komplisert. Allikevel er det et par scener som virker unødvendige og som fint kunne vært kuttet uten at det ville forringet handlingen. Musikken føles tidsriktig og er med på å underbygge tempoet og stemningen i de forskjellige scenene. Komponisten er Patrick Boyle, som har jobbet sammen med Kenneth Branagh siden 80-tallet.
Visuelt sett er det også noe spennende å trekke frem. Branagh har igjen hyret kyprotiske Haris Zamabarloukos som filmfotograf. De to gjorde også Thor (2011) sammen. Alt er filmet med originale 65 mm Panavison-kameraer, som i gode, gamle episke filmdager. Og som da blir det mer kjente 70 mm med lydsporet.
Variasjonen av perspektiver, fra store totalutsnitt av toget, til fugleperspektiv (sett rett ovenfra) inne i kupéene, gjør at det blir litt mer spennende enn en vanlig fjernsynskrim. Kostymene og frisyrene fungerer godt. Dersom du allikevel skulle føle at du mangler noe å se på, så er det bare å følge med på mustasjen til Poirot. Den er så mektig at den kan beskrives som en mustasje som har sin egen mustasje! Heldigvis er den så velstelt og passende til helheten at den ikke trekker til seg all oppmerksomheten.
I filmens første akt blir det brukt en del tid på å presentere karakteren Hercule Poirot, og hans litt eksentriske sider. Han er ekstremt opptatt av balanse, perfeksjonisme og at alt skal være riktig. Til tider så virker fremstillingen av karakteren som at han har sterke tendenser til tvangslidelse, eller obsessiv-kompulsiv lidelse (OCD), og at han befinner seg et sted på autismespekteret. Han sier ting rett ut, gjerne direkte til personen det gjelder. Dette skaper et humoristisk preg som jeg synes fungerte utmerket. Dessverre forsvinner dette mer og mer utover i andre akt, og er et av punktene jeg trekker filmen for. Noen småkomiske situasjoner kunne det gjerne vært flere av, spredd utover filmens nesten to timer lange spilletid.
Jeg er ingen fan av krim, og heller ingen utpreget fan av Kenneth Branagh, men allikevel klarer han å underholde og holde meg interessert igjennom hele filmen, som i seg selv er en stor bragd.
Takk til SF Kino Ski for presseadgang.
