Francis Ford Coppola begynner sin beste film (Gudfaren) med dette sitatet: «I believe in America». Over 50 år senere utforsker han dette spørsmålet i en helsprø framtidsvisjon. Hvis Megalopolis er Coppolas siste film, så kan man si en ting: Han avslutter med et smell! På godt og vondt. Denne filmen vil du ikke glemme.
Noen av oss har sikkert stirret på den blanke IMDb-siden for «den kommende Coppola-filmen» i mange år. En film som har vært i tankene hans siden 70-tallet. Vi har alle stilt oss spørsmålet: Når er det Francis Ford Coppola skal gi ut hans store epos?
Endelig er den her. Etter å ha solgt store deler av vingården hans for å finansiere det svimlende budsjettet, har drømmeprosjektet kommet på plass. Men var ventetiden verdt det?
Vi befinner oss i fremtidens New York, som nå er et dystopisk metropol kalt New Rome.
Den idealistiske arkitekten Cesar Catilina (Adam Driver), som føles ut som en karakter inspirert av verkene til Ayn Rand, får tillatelsen til å gjenoppbygge byen som en bærekraftig utopi ved å bruke Megalon, et materiale som kan gi ham makt til å kontrollere rom og tid. Idéen er å skape et utopisk samfunn midt i et miljø med politisk og sosial ustabilitet. Opposisjonen hans er den grådige ordføreren Franklyn Cicero (Giancarlo Esposito), som er forpliktet til å holde byen slik den er. Revet mellom dem er Cesars kjærlighetsinteresse Julia (Nathalie Emmanuel), ordførerens datter, som er lei innflytelsen hun har arvet.
Filmen er et lidenskapsprosjekt som har sett mange manusendringer og lang bearbeidelse. Det har også oppstått en ryktestorm om ussell oppførsel bak kamera. Vi har sett store filmprosjekter som har kollapset av sin egen vekt. Dyre filmer som har vært i utviklingshelvete og som ble utgitt til laber respons eller dårlig besøkstall, som John Carter, Cats, Waterworld og The Man Who Killed Don Quixote. Det kan være en fallgruve for mange regissører, som skriver seg inn i et hjørne med alle temaene, symbolene og idéene de har. Her virker det som om Coppola har innsett at dette kan bli hans siste film, så her serverer han hele festmåltidet og femten desserter på en gang. Megalopolis er et stappfult visuelt slående verk, som tar tak i røttene til fascisme, selv om filmen kan være litt uklar i sitt politiske budskap.
Det er tydelig at Megalopolis har vært inspirert av science-fiction mesterverket Metropolis, som snart fyller 100 år. Dette ser vi i Coppolas produksjonsdesign, med en ekspresjonistisk stil og en god dose art deco, men også i skuespillet. Stumfilmene hadde som regel mer teatralske prestasjoner. Mer fysikalitet og overdramatiske emosjoner for å kompensere for mangelen på dialog. Megalopolis er meget overdramatisk og bisarr i sin overspillhet. Hvis man har denne koblingen til Metropolis, så er filmens skuespillerprestasjoner mye lettere å fordøye. Her kan du forberede deg på ville sekvenser med tølperaktige utblåsinger ved siden av filosofiske taler. Noen scener blir i overkant komiske, hvor du som seer stiller spørsmålet: «hvorfor i all verden gjorde de dette?»
Det er store talenter her. Adam Driver gjør en god figur, som en kunnskapsrik kunstner på slutten av et imperium. Han speiler godt talentet til Giancarlo Esposito og den unge Nathalie Emmanuel. Den klarer ikke å gi rom til alle i det store skuespillergalleriet, men gjør seg best når den fokuserer på dynamikken mellom Cicero, Julia og Cesar. Clodio Pulcher (Shia Lebouf) er en pussig karakter, man ikke helt får grep på, mens TV-kommentator Wow Platinum (Aubrey Plaza, og ja, hun heter det i filmen) er nydelig og sjarmerende – men også noe anonym. Resten blir noe flatt og uinspirerende.
Filmens største styrke er den kreative og vannvittige fremtidsverdenen Coppola har skapt. Den er skutt i sterk, monokromatisk belysning og gir en unik og bemerkselsverdig fremtidsvisjon. Et vidstrakt urbant landskap drevet av søken etter utopiske idealer, men likevel ikke blottet for de iboende konfliktene som plager samfunnet. Hele filmen føles ut som en feberdrøm fra Romertiden fylt med kunst, arkitektur og romanse.
Det er imponerende hvordan den romerske stilen og kulturen passer godt inn med filmens velstående hedonister. Filmmusikken vekker assoiasjoner til Miklós Rózsa, som stod bak musikken til store epos som Ben-Hur, King of Kings og Quo Vadis. Et flott virkemiddel til å se grusomme ledere i toga som sikler etter kvinner og kappløp med hest og vogn.
Men hva er det Coppola vil si om Amerika med dette? Man trekker umiddelbart paralleller med stormannsgale ledere gjennom historien, og særlig elefanten i rommet: Donald Trump. Forretningsmannen som står bak en del skyskrapere i New York, hans tid som president, den store effekten han har hatt og MAGA-kulten.
Dette er Coppolas triste refleksjon over hvor hans elskede Amerika, som ble nevnt i begynnelsen av Gudfaren, er på vei hen. Selv om Coppolas problemstilling drukner i fem millioner andre idéer i dette gigantiske eposet. F.eks. så glemmer man noen ganger at Cesar er en karakter som kan stoppe tiden, rett og slett fordi filmen ønsker å gjennomføre så mye med sine referanser til både William Shakespeare, neonazister, jomfrudom og svenske pølser. Det er historiske fotnoter og referanser på løpende bånd, som om dette var en dyr miniserie.
Det er noen regissører som klarer å pumpe ut mange filmer etter pensjonsalderen. Både Ridley Scott (86) og Clint Eastwood (94) er aktive regissører og har filmer som kommer ut i 2024.
Coppolas forrige film kom for 13 år siden og han er nå 85 år gammel. Megalopolis er kanskje hans svanesang og det virker som om han har lyst til å kaste ut alt han kan og vet om film, for aller siste gang i sin siste spillefilm.
Den er helt ellevill, usammenhengende og rotete, men den er kreativ, ambisiøs og helt annet enn noe annet vi har sett. Det skal han ha. Han har slått på stortromma, og kanskje slått litt for hardt. Dette er et pompøst fabel som er verdt å oppleve! Megalopolis er ikke en simpel, generisk rom-com, som du finner på en DVD på et loppemarked. For alt vi vet, så kan dette være en kultklassiker. Bare tiden vil vise.
FILMFAKTA:
Premiere: 27.09.2024
Skuespillere: Adam Driver, Grace VanderWaal, Nathalie Emmanuel
Sjanger: Drama / Sci-Fi
Regi: Francis Ford Coppola
Manus: Francis Ford Coppola
Nasjonalitet: USA
Aldersgrense : 15 år
Språk: Engelsk
Produksjonsår: 2024
Distributør: Manymore AS
