Endelig en film som skildrer krigens grusomheter fra et annerledes perspektiv. Utsøkt fotoarbeid, vakker musikk og gode skuespillerprestasjoner gjør Mandariner til en svært god film full av kvalitet.
Filmens anslag presenterer kjapt og konsist den historiske konteksten for Mandariner ved hjelp av tekst. Året er 1992 og Margus og Ivos hjemplass er i krig.
Ivo og Margus er to eldre menn som bor i den georgiske Kaukasus-provinsen Abkhasia. Margus vil få høstet inn hele mandarinavlingen sin før han drar til Estland for å komme seg unna krigen, og Ivo hjelper sin gode venn og nabo ved å snekre mandarinkasser.
To soldater blir skadet rett utenfor Margus sitt hus og blir ivaretatt i Ivo sitt hus. Uro blir det likevel da det viser seg at soldatene har kjempet på hver sin side i krigen.
De første bildene vi få se i filmen er lekre og altoppslukende. Vi får se Ivo i godt driv med det snekkerhåndverket det er å lage mandarinkasser. Bildene er tatt i mange ulike vinkler uten at dette virker påtakende eller stressende.
Og filmens høye bildenivå bare fortsetter takket være den estiske fotografen Rein Kotov. Filmens foto er helt utsøkt! Mange av bildene er så vakre og fulle av mening at jeg bare vil sitte i salen og studere dets detaljer i alle kriker og kroker, og dets estetikk får filmen til å føles som en veloppbygd kunstutstilling.
Filmens musikk setter også et støkk i meg helt fra starten av. En vakker og sørgmodig melodi ledet an av felespill understreker filmens visuelle uttrykk. Komponist Niaz Diasamidze har klart å lage en flott stemning til denne filmen, og lyd og bilde passer som hånd i hanske.
Krig har vært utgangspunkt for handlingen i en rekke filmer opp i gjennom tidene. Filmmediet skildrer som regel krigens nådeløshet og dramatikk i direkte kamp. Som oftest får vi bli med soldater ut på slagmarken og ta del i skuddvekslinger, drap og action.
I Mandariner er det annerledes. Her får krigen et nytt ansikt, og dette er kledelig. Denne filmen er ikke fylt av endeløse eksplosjoner, skudd og pressede situasjoner. Mandariner er derimot proppfull av mellommenneskelige relasjoner, medmenneskelighet og det å se ting i perspektiv. Fokuset er flyttet fra slagmarken og inn til den sivile befolkningen som blir berørt av krigen.
Vissheten om at noen av krigens mange kamper kan inntreffe i Ivo og Margus sin nærhet er overhengende. I tillegg til at fotoarbeidet er utført på en vàr og kunstnerisk måte, fungerer det også som en formidler av hovedpersonenes følelser. Et uventet smell høres en dag, og en del av krigen har utspilt seg i Ivo og Margus umiddelbare nærhet. Ivo løper mot der smellet kom fra. Midt i den opphetede situasjonen, da Ivo løper og ikke har fullstendig oversikt over hva som har skjedd, filmes det fra Ivos perspektiv. Kameraet er i bevegelse, og heller ikke vi seere får fullstendig oversikt over situasjonen til å begynne med. Igjen imponerer fotografen med presisjon og estetikk.
Mandariner er en lavmælt og stillferdig beretning om en dramatisk og ødeleggende krig, og dette er interessant, givende og nyskapende.
Zaza Urushadze har både hatt regi og skrevet manus til denne filmen. Karakterene har fått både tillitt og rom til å spille godt, og spesielt Lembit Ulfsak, som spiller Ivo, imponerer meg. Historien kunne inneholdt en siste liten ingrediens som kunne spritet opp handlingen noe, men Mandariner fungerer godt slik den serveres også. Manuskriptet er godt, og til tider også nokså vittig.
Filmen var nominert til både Oscar og Golden Globe i kategorien for Beste Utenlandske Film, men måtte se seg slått av polske Ida (2013) under Oscar-utdelingen, og russiske Leviatan (2014) under Golden Globe-utdelingen.
Mandariner viser hvordan to fiender kan grave fram både barmhjertig og respekt hvis de møtes uten våpen, og denne estisk-georgiske filmen er et friskt pust i det norske kinoprogrammet som ofte er nokså kommersielt. Behovet for hevn minsker og ulikhetene mellom de to soldatene viskes ut. Alle er mennesker, alle har visse retter og plikter, men uansett rammer krigen både militære og sivile på så mange måter. Filmen er til ettertanke – for oss alle.
Filmens avslutningsspor, Irakli Charkvianis sang Qagaldis Gemi, er et godt valg. Den får fram vemodet og sorgen i filmen, samtidig som den gir en smule framtidshåp.
Stor takk til Hamar Kino for presseadgang.