Anmeldelse: Kjærlighetens sesonger

Kjærligheten er irrasjonell.

I dette irske dramaet møter vi to familier, hvor fokuset er på foreldrene. Konene er venninner, og mennene blir ufrivillig dratt inn i spente situasjoner. Yvonne (Cathrine Walker) er gift med Chris (Andrew Scott), og Danielle (Eva Birthistle) er gift med Jim (Cillian Murphy).

Når det oppstår en situasjon i forholdet mellom Yvonne og Chris, blir Jim dratt inn i kaoset når Yvonne betror seg til sin venninne Danielle. Dette og andre tilfeldige omstendigheter fører Yvonne og Jim nærmere hverandre og en affære utvikler seg.

Cathrine Walker som Yvonne og Cillian Murphy som Jim i Kjærlighetens sesonger.


Den norske tittelen er kanskje litt misvisende, men det er også vanskelig å skulle oversette den mer poetiske originaltittelen The Delinquent Season.

Her handler det om forbudt kjærlighet i form av utroskap, men det handler også om hvordan mennesker ikke kan styre følelser som oppstår. Kjærlighetens sesonger handler også om hvordan personer i romantiske forhold ofte har ulike styrker av følelser for hverandre. For den ene kan det være en sterk forelskelse, mens det for en annen kan være mer et begjær.



Dette vises på en god og realistisk måte i Kjærlighetens sesonger. Her får vi små innblikk i livene til karakterene (hovedsakelig Jim og Yvonne), uten at noe blir overforklart. Faktisk spiller filmen kraftig på kontekstavhengig forståelse. Det klippes nemlig ofte rett inn i en pågående dialog, og like ofte ut av dialogen uten en konklusjon. Som tilskuere får vi vite akkurat nok til å forstå situasjonen basert på konteksten og hva som blir sagt.

Dette er en forfriskende forandring fra typisk Hollywood-film. Kjærlighetens sesonger stoler på at tilskuerne er smarte nok til å forstå handlingen.



Skuespillet er også godt, spesielt Cathrine Walker og Cillian Murphy som også har mest skjermtid. Det kan innimellom virke som Andrew Scott overspiller litt, men basert på situasjonen karakteren hans befinner seg i kan det unnskyldes.

Dette er regidebuten til regissør og manusforfatter Mark O’Rowe, og jeg liker fortellerstilen hans.

Allikevel føles Kjærlighetens sesonger som et ganske forglemmelig drama. Det er en film som nok vil få en positiv mottakelse fra målgruppen, nemlig etablerte voksne.