Hereditary er en av årets mest «hypede» skrekkfilmer. Den leverer en spennende og god vri på sjangeren, men som roter seg totalt bort i andre halvdel.
Filmen blir derfor ekstra skuffende, fordi den første halvdelen lover så utrolig godt.
Da blir det ekstra hardt å svelge at filmen roter seg totalt bort i klisjeer, forutsigbarhet og dølle skrekkfilm-konvensjoner.
Hereditary er en film som har blitt rost opp i skyene av mange kritikere verden rundt, mens publikum har vært litt mer skeptisk.
Dette er godt forståelig, for der hvor Hereditary er en frisk tilnærming til sjangeren i sin første halvdel, henger den overhodet ikke sammen med den siste halvdelen – joda, hintene til filmens skuffende klimaks er der gjennom hele filmen, men det blir for søkt og for lite tilfredsstillende.
Det som gjør filmens første halvdel så spennende blir undergravd til fordel for kjip overnaturlig galskap mot slutten.
Dette er en film som er svært vanskelig å skrive om uten å røpefor mye av handlingen.
Hereditary er i stor grad et familiedrama satt til en grøsser-setting. Det hele sentrerer seg rundt Annie (Toni Collette) som i starten av filmen mister moren sin. Det kommer tidlig frem at Annie og moren hadde et anstrengt forhold som har satt et stort preg familien.
La oss starte med det positive:
Hereditary er en meget kompetent og ambisiøs film, og det er oppsiktsvekkende at dette faktisk er regissør Ari Asters debutfilm.
Aster har et veldig sterkt grep om filmatiske virkemidler, og spesielt kinematografien står sterkt i denne filmen.
Perfeksjonerte frontalbilder kan minne om en slags ondskapsfull Wes Anderson (Isle of Dogs, The Grand Budapest Hotel), og måten kameraet kryper rundt i gangene og krokene i familiens store hus minner veldig om Roman Polanski – det er neppe noen tvil om at Hereditary er veldig inspirert av grøsserklassikeren Rosemary’s Baby.
Toni Collette gjør en prisverdig innsats som Annie, som verden stadig faller mer sammen for ettersom filmens handling utfolder seg.
Det er virkelig imponerende hvordan hun klarer å beherske denne rollen hvor hun går gjennom et ekstremt følelsesspekter.
Til tross for imponerende bildekomposisjoner og gode skuespillerprestasjoner har Hereditary dessverre en del skuffende sider også.
Regidebutant Aster, som også står for manuset, har et bemerkelsesverdig godt grep når det gjelder det visuelle, men manuset lider litt av elementer som kunne vært bedre løst.
Filmen forsøker, og lykkes i stor grad med å være et interessant familiedrama hvor vi blir godt kjent med karakterene og situasjonen før det hele forvandler seg til et stort kaos. Men det er da skuffende at alle de viktige historiepunktene blir presentert gjennom lange eksposisjonstunge monologer, som om Aster ikke klarer å stole på at publikum vil få med seg det som skjer.
Det største negative aspektet med Hereditary er det som er mest vanskelig å skrive om – filmens andre halvdel. Dette er en film som det er lurt å ikke vite for mye om før man går og ser den.
Slik sett er filmens trailer veldig vellykket – den avslører svært lite om hva filmen faktisk handler om. Et eksempel til etterfølgelse fra andre trailere-skapere!
Hereditarys største problem er hvordan filmen tar en brå vending etter hvert og blir til noe helt annet enn det den først startet som.
Hereditary er i samme ånd som andre moderne, vellykkede grøssere som The Babadook og The Witch, men i stedet for å bygge videre på dette flotte utgangspunktet beveger den seg mer mot typisk grøsserlandskap etter hvert.
Stor takk til Trondheim kino for presseadgang.
