Hannah er et imponerende og interessant portrett av en aldrende kvinne som får livet snudd på hodet og må tilpasse seg en ny hverdag fylt av ensomhet og sorg.
Filmens største styrke ligger i en fantastisk rolletolkning av Charlotte Rampling, men preges også av et stramt og passende filmspråk.
I Hannah blir Hannah (Charlotte Rampling), en kvinne i pensjonistalderen, kastet ut i en ny hverdag i det ektemannen hennes blir sendt til fengsel for en handling som filmen aldri helt avslører hva er.
Vi følger Hannah i hennes daglige tilværelse, hvor hun jobber som hushjelp for en familie med en blind sønn, forsøker å bygge et bedre forhold til hunden som åpenbart foretrakk ektemannen, og går til en teatergruppe hvor hun får mulighet gjennom skuespiller-øvelser å få utløp for den komplekse indre tilværelsen hun bærer på.
Regissør Andrea Pallaoro går for et dempet filmspråk preget av lange tagninger, mange nærbilder og lite dialog.
Det er Charlotte Rampling som får bære filmen, hvor det gjøres en svært god jobb med å få frem Hannahs sinnstilstand uten å gjøre det gjennom eksposisjon og dialog eller narrasjon.
Charlotte Rampling får frem alt med kroppsspråk og ansiktsuttrykk, og filmspråket understreker dette ved å konstant fokusere på henne fremfor omgivelsene eller handlinger.
Dette er en film som vil føles vag og saktegående for mange. Det er ikke mangel på historie, men den er tåkelagt og blir aldri helt konkretisert. Det er svært lite dialog i filmen, og den følger for det meste en stum, men likevel ekspressiv Hannah i form av Charlotte Rampling.
Jeg syns denne nedstrippede og minimalistiske tilnærmingen til historien fungerer veldig bra, men likevel kunne kanskje visse ting blitt mer eksponert for å få et større følelsesmessig engasjement.
Hva er det ektemannen hennes blir sendt i fengsel for? Hvorfor vil ikke Hannahs sønn la henne se barnebarnet sitt? Hvorfor sier Hannahs ektemann at han aldri kommer til å tilgi sønnen sin? Hvorfor blir Hannah utestengt fra svømmehallen hun er medlem hos?
Det hintes en del i løpet av filmen om hva slags grusom handling ektemannen kan ha stått bak, men det kan tenkes at en litt mer konkret fremgang kunne bidratt til litt mer innlevelse for tilskuerens del.
Likevel er dette en film som har en passende formmessig tilnærming, og det er forfriskende å se en film hvor skuespillerprestasjonene sier alt.
