Årets første superheltfilm er i hus!
Med Split (2016) fikk M. Night Shyamalan endelig en vaskeekte hit.
Etter noen mørke år var endelig forbannelsen brutt. Og ikke nok med det, han ga oss endelig en vri verdig hans tidligste verk.
Split viste seg nemlig å være en hemmelig oppfølger til Unbreakable (2000).
Over to år senere er M. Night Shyamalan tilbake med Glass. Filmen som bringer karakterer fra Unbreakable og Split sammen til en superhelt-bonanza som bare kan sammenlignes med Avengers: InfinityWar (2018)! Vel, kanskje ikke helt. Shyamalan er åpenbart ikke interessert i å lage en tradisjonell superheltfilm.
Unbreakable var et rolig og psykologisk drama om en mann som kanskje hadde noe som lignet på superkrefter, i det minste en realistisk versjon av dem.
Split var en skrekkfilm som i det siste minuttet avslørte at den var en opprinnelseshistorie til en superskurk i samme univers. Med antydninger om at Bruce Willis’ David Dunn, og The Horde’s James McAvoy skulle møtes til kamp i en eventuelt senere film.
Glass er den «senere filmen» og er kanskje ikke helt det man forventer. Stilmessig er den et sted mellom Unbreakable og Split, men den følger i større grad fotsporene til Unbreakable.
Shyamalan er ikke interessert i å lage en film som handler om den endelige kampen mellom karakterene David Dunn og The Horde. De er antagonister for hverandre, men det er en roligere og kontemplativ film vi får servert.
Det handler ikke så mye om superhelter, men mer psykologien bak en verden hvor mennesker med krefter begynner å dukke opp.
Samuel L. Jackson er også tilbake som Mr. Glass. Mesterhjernen som iverksatte togkrasjet som satte David Dunn på ferden til å finne ut hva han muligheten til å bli. Mr. Glass er enda fast bestemt på at tegneserier er en refleksjon av vår verden, og vil gjøre alt han kan for å bevise det. Denne gangen med hjelp av The Horde.
Filmen er en ideologisk diskusjon om folk med ekstraordinære evner har en plass i samfunnet vårt. Vil det gjøre ting bedre, eller vil det være en grobunn for kaos? Det er ideer som har blitt diskutert i tegneserier og filmer basert på tegneserier. Forskjellen her er det realistiske utgangspunktet. Dette er vår verden.
Som traileren viser, foregår mesteparten av filmen inne på et sinnssykehus. De har blitt tatt til fange, og forsøkes kurert av en lege, spilt av Sarah Paulson, som spesialiserer seg på individer som tror de er superhelter.
David Dunn og The Horde møter hverandre og jeg kan avsløre at de slåss litt, men kanskje ikke det omfanget det forventes. Og det gjør ingenting. Jeg forventer noe litt mer særegent av Glass. Og særegent får jeg.
Filmen har mange ideer, og mye av det er videreføringer fra det Shyamalan utforsket i Unbreakable. Den bringer kanskje ikke så mye nytt på bordet, men han er heller ikke villig til å stave ut hva filmens interesse er. Hva vi skal tro og forvente gjennom filmen er til tider ganske uklart, og jeg mistenker det er med vilje.
Sarah Paulson prøver å få karakterene til å innse at de ikke er superhelter eller har krefter. Om det er meningen at vi som publikum også skal begynne å tvile tror jeg ikke, men det er fascinerende psykologisk å se disse menneskene ta det til seg.
Kreftene til disse karakterene er mer subtile enn noe man vil se i en tradisjonell superheltfilm og kan derfor lettere forklares bort.
Glass fortsetter også med ideen om at tegneserier inspirert av faktiske hendelser.
Mr. Glass prøver å manipulere ting for å sette fokuset på eksistensen av mennesker med krefter.
Det er nok dette som kommer til å gjøre filmen frustrerende for mange seere. Det kan være litt vanskelig å få «tak på» filmen, og interessene til Mr. Shyamalan kan fort gå på tross av hva seeren forventer fra filmen. Men det er det som gjør den herlig. Den føles aldri seig – selv om den er langt unna å være drevet av action. Vi må omfavne filmene som ikke gjør som vi forventer eller vil. Vi har nok av superhelter i popkulturen vår, så en film som både er mer realistisk, men også rarere, er hjertelig velkommen.
Det må bli sagt hvor flott det er å se Bruce Willis i en god rolle igjen. Det kan være den nostalgien som ligger til bunns, men jeg syns han var helt fantastisk i Glass. Hvor lenge siden er det man så Willis i en skikkelig god rolle, for å ikke nevne en god film? Alt for lenge siden. Her ser det ut som han koser seg, han spille godt, og er Bruce Willis. Nydelig. Samuel L. Jackson fortsetter å være den kuleste mannen i Hollywood, og James McAvoy fortsetter å spille alle de forskjellige karakterene sine med glans.
Glass avslutter denne trilogien mesterlig. Den åpner opp for flere filmer, men samtidig ser jeg ikke hvor dette kan gå videre uten å endre drastisk på konseptet. Slutten ga meg en sitrende følelse i kroppen, og det bare med ideen om hva som kan skje videre i denne verdenen. Uten at jeg har lyst til å se mer, for jeg syns den slutter ganske perfekt.
