Den nyeste animasjonsfilmen for hele familien er basert på boken «The Story of Ferdinand» fra 1936, skrevet av Munro Leaf og tegnet av Robert Lawson.
Disney laget så Ferdinand The Bull i 1938.
På julaften hadde jeg et trivelig gjensyn med denne Oscar-vinnende klassikeren som varte i sju minutter og fjorten sekunder.
Det mener jeg var akkurat passe lang tid for å fortelle den enkle historien om en okse som liker blomster i stedet for slåssing, tvinges til tyrefekterarenaen og vinner med ikke-vold. En historie de fleste av oss har fått med seg, som eventyr i bok eller på film.
Hva har da filmmakerne hos 20th Century Fox fylt resten av en helaftens Ferdinand-film med?
Hovedsakelig tull og tøys. Rimelig gøy tull og tøys. Såpass festlig at både mitt følge og jeg gapskrattet flere ganger og ble småhumrende underholdt filmen igjennom. Terapi/coach-geita er lattervekkende tegnet og det florerer med andre artige side-kicks og statister.
Ferdinands størrelse gjør ham ufrivillig komisk. En gammel klisje, men likevel en herlig scene, oksen i porselensbutikken. Et annet gjenkjennelig øyeblikk er en episk dance-off: maskuline tyrefekter-okser mot fisefine skrulle-hester.
I det hele tatt spiller filmen mye på kjent og kjært, de ekstra påfunnene som er lagt til historien har vi sett før: Fluktscenen er lang og underholdende, men minner mye om for eksempel Flukten fra hønsegården, Gaupe på rømmen og på det beste som Free Willy.
Både mennesker og dyr er ofte endimensjonale, sånn skal de jo være i eventyr, men jeg savner originaliteten fra for eksempel Pixar.
Når Jordan Roberts (Burn Your Maps, Big Hero 6) først skriver et manus på 1 time og 48 minutter så kunne han godt lagt til noe mer dybde og konflikt både i hovedkarakteren og i historien. For dette blir lettfordøyelige greier.
Ingen originalmusikk får vi heller, men kjente slagere.
De norske stemmene gir derimot varme og eget liv til filmen. Stig Henrik Hoff i tittelrollen er et sikker kort. Igjen vil jeg særlig trekke fram geita, Marit Synnøve Berg, som varierer stemningsleie på sekunder.
Vi voksne kan kose oss over småpoengene innimellom, og nikke belærende til barna om hvor dumt tyrefekting er.
De små kan fryde seg over halsbrekkende fysisk komikk, søte dyr og at alle blir reddet til slutt.
Helt grunnleggende i historien ligger det et sterkt budskap om kompromissløs pasifisme, en fane den nye Ferdinand fremdeles holder høyt.
I disse krigsfylte tider, både på skjermer og i virkeligheten, er det kanskje et budskap som familien kan samles rundt.
Terningkast for voksne: 3
Terningkast for kinogjengere under tolv år: 4
Stor takk til SF Kino Ski for presseadgang 25.12.2017.
