Evolution er en unik og spennende film om en ung gutt som har mistro til det som foregår rundt seg.
Den franske regissøren Lucile Hadzihalilovic er tilbake med Evolution, en slags forskrudd oppveksthistorie om 10 år gamle Nicolas (Max Brebant) som tilbringer dagene sine på et isolert sykehus sammen med en rekke andre barn på samme alder. Alle barna blir behandlet for en merkelig sykdom som de ikke får så mye informasjon om.
Filmen er vanskelig å kategorisere; den har blitt beskrevet som et drama, en thriller og en science fiction, og filmen inneholder elementer av alt dette, men står tilbake som noe helt unikt som er vanskelig å beskrive. Evolution utspiller seg som en merkelig og uoversiktlig drøm som hele tiden er i ferd med å gå over til et mareritt.
Filmen er satt til et tilsynelatende lite samfunn som består av unge gutter og deres mødre (som alle ser faretruende like ut). Det er ingen voksne menn i sikte. I starten av filmen blir det presentert som en utopisk, liten verden. Men da Nicolas ser et lik liggende på havbunnen da han er ute og svømmer, setter dette i gang en slags mistanke i Nicolas sitt unge sinn, og han blir mer og mer nysgjerrig på hva som egentlig foregår.
Filmen gir oss en lang rekke spørsmål: hvor er de voksne mennene? Eksisterer de i det hele tatt? Hva er det sykepleierne gjør med de unge guttene på sykehuset? Hvorfor utføres det eksperimenter på disse barna? Hva foregår under mødrenes hemmelige møter om natten?
I Evolution ser vi handlingen gjennom øynene til hovedkarakteren Nicolas. Filmen holder kortene tett til brystet, og det er vanskelig å få grep om hva som egentlig foregår i dette merkelige lille samfunnet. Som nevnt føles filmen som en slags drømmeaktig opplevelse, og noen ganger nærmer den seg et mareritt. Dette forsterkes også av at vi ser hendelsene gjennom øynene til Nicolas, som bare er 10 år gammel, og ikke helt evner å få grep om hva som foregår rundt ham. Filmen gir oss mange hint og pekepinner, men fraviker fra å gi oss åpenbare svar.
Evolution sin styrke som film ligger i den drømmeaktige strukturen. Det er mange tematiske elementer som svever inn og ut av handlingen, og det hele blir en audiovisuell opplevelse. Evolution benytter seg av virkemidler og strukturer som bare film som kunstform kan. Det visuelle språket er verdt å nevne, med en rekke flotte naturbilder og gode bildekomposisjoner og kamerabevegelser. Bildene er vakre, men gir fra seg mørke undertoner som bygger en stadig mer urovekkende stemning av at ting ikke er helt som det skal være.
Evolution er også en veldig kroppslig film, hvor det er mye fokus på nærbilder av kropper, som sender tankene i retning av begrepet body horror.
Det er stadig fokus på kroppslige nærbilder hvor sykesøstrene jevnlig gjør undersøkelser og eksperimenter på guttenes mager. Symbolismen er fremtredende i filmen, og Evolution kan leses som en variasjon på kjønnsroller og et portrett av unge gutters seksuelle oppvåkning.
