En gatekatt ved navn Bob er en britisk dramafilm basert på den sanne historien om uteliggeren James Bowen som finner en sjarmerende følgesvenn i gatekatten Bob. Filmen er basert på boken skrevet av James Bowen, som har solgt imponerende 140.000 eksemplarer bare i Norge.
Uteliggeren James Bowen lever et hardt liv på gatene i London. Han forsøker å bli kvitt rusavhengigheten, men er hjemløs og uten jobb. Familien hans har gått lei og har slått hånden av ham, og James forsøker å tjene til livets opphold som gatesanger.
James støter stadig på problemer. Han sliter med å finne et godt sted å sove under regnfulle netter, han har venner som også er rusmisbrukere som frister ham til å ruse seg, han er sulten og mangler penger til å få kjøpt seg mat. En dag sprekker han og holder på å ta livet av seg selv gjennom overdose. Sosialarbeideren Val har tro på at James kan komme seg ut av rusavhengigheten og hjelper ham med å skaffe seg en liten leilighet.
En dag kommer det plutselig en katt inn gjennom vinduet i James sin nye leilighet. James forsøker forgjeves å finne kattens eier. Siden han ikke lykkes med dette knytter James og katten, som får navnet Bob, raskt et veldig sterkt bånd, og Bob blir James’ følgesvenn på veien videre til å tjene penger til livets opphold som gatesanger. Folk blir raskt tiltrukket av Bob som sitter på skulderen til James mens James synger og spiller gitar, og ting begynner å gå en god del bedre for James.
En gatekatt ved navn Bob er først og fremst en feelgood-film om hvordan et vennskap mellom James og Bob hjelper James med å få orden på livet sitt som rusmisbruker uten arbeid og familie. Filmen har en lett og koselig tone hele veien gjennom, og forsøker ikke å diskutere seriøse temaer på en dyp måte. Dette er med andre ord først og fremst en lett og varm familiefilm, som spiller mye på katten Bobs sjarmerende vesen.
Filmen kan oppleves som litt vel enkel. Vi blir raskt presentert James sin håpløse situasjon, men han får likevel spesiell behandling av sosialarbeideren Val, og blir plassert i en leilighet, hvor han sin første kveld blir kjent med katten Bob. Deretter beveger James sitt liv seg på en skikkelig oppsving, selv om filmen selvfølgelig presenterer noen nedturer i ny og ne for å skape litt dramatisk spenning. På tross av disse nedturene klarer ikke filmen å skape virkelig dramatikk. De nedturene som finner sted i James sitt liv blir presentert som om det aldri er James sin egen feil, og karakteren James blir veldig endimensjonal i sin fremstilling. Samtidig som alt som går galt i James sitt liv aldri er James sin egen feil slik filmen fremstiller det, er heller ikke suksessen han til slutt opplever hans egen gevinst. Her finner det sted en slags magisk forvandling som må krediteres Bobs tilstedeværelse i James sitt liv.
På grunn av denne enkle fremstillingen taper filmen kanskje litt nerve på dette. En gatekatt ved navn Bob, på tross av nærmere to timer spilletid, går litt for raskt gjennom problemene som befinner seg i livet til en rusavhengig uteligger. Filmen benytter seg ikke av muligheten til å reflektere nøyere over temaer som de utfordringene som ligger i å få livet på rett kurs igjen når man er i den situasjonen som James er i. Det føles ofte som om James plutselig nyter suksess ene og alene på grunn av det voksende vennskapet mellom seg selv om gatekatten Bob. Det hadde vært interessant å få mer innsikt i James sin kamp for å komme seg tilbake til et bedre liv. Filmer skyr også unna de andre som er i samme situasjon som James, som ikke er like heldige å ha en følgesvenn som Bob som gjør livet enklere.
Filmen er formmessig veldig ordinær, men noen interessante grep blir tatt i bruk. Dette er spesielt i forbindelse med katten Bob. Bob blir filmet med mange veldig nærgående bilder, og vi får også se en del fra kattens synspunkt. Dette gjør at vi kommer godt innpå kattens svært så sjarmerende vesen. De involverte har gjort en veldig god jobb i få mange morsomme lyder og uttrykk ut av katten, og det er god grunn til å tro at katteelskere vil kose seg litt ekstra i disse stundene.
Regien er ved den britiske regiveteranen Roger Spotiswoode (nå 72), med en lang rekke actionfilmer bak seg og ikke minst Bond-filmen Tomorrow Never Dies fra 1997.
