Edie er ment å være en inspirerende film med slagordet «det aldri er for sent å finne tilbake til seg selv». Dessverre blir denne ferden forferdelig kjedelig og uengasjerende.
Manuset er for svakt, med for mange forstyrrende bi-karakterer som ikke tilbyr handlingen noe.
Skuespillerprestasjonene er tamme, antageligvis på grunn av et uengasjerende manus.
Filmen har også en påtrengende sentimentalitet som gir en motsatt effekt enn ønsket.
Når Edie (Sheila Hancock) mister sin pleietrengende ektemann nekter hun å flytte inn på aldershjemmet datteren ønsker å plassere henne på.
I hennes ønske om å få flykte fra sin monotone hverdag legger hun ut på reise til Skottland. Her vil hun bestige Mount Suilven, noe hun og faren i utgangspunktet hadde planer om flere tiår tidligere.
I den nærliggende landsbyen møter hun Jonny (Kevin Guthrie) som tilbyr seg å være hennes guide opp fjellet, mot en god betaling.
Relasjonen mellom Edie og Jonny mangler både sjarm og humor. Vennskapet starter på typisk vis, med at de ikke liker hverandre (hvor årsaken virker svært tvilsom). Plutselig, uten noen særlig motivasjon eller grunn, er de bestevenner. Relasjonen dem imellom hadde vært mer troverdig dersom striden mellom dem hadde vært fjernet.
Jonny skal fungere som guide for Edie, men tittelkarakteren blir like mye en slags livsmentor for unggutten. Det er øyeblikkene mellom disse karakterene filmen burde lagt mer vekt på, fordi de kunne potensielt vært både hjertevarmende og gode. Dessverre tyr manusforfatteren istedenfor til klisjeer og umotiverte konflikter.
Det blir også ved flere anledninger gjort forsøk på humoristiske innslag, men disse oppleves stive og uinspirerte. Den manglende kjemien mellom Sheila Hancock og Kevin Guthrie gjør ikke ting bedre. Med stive smil og falsk latter dem i mellom, er det flere scenarioer som er direkte slitsomme å se på.
Filmens utgangspunkt er interessant og inspirerende, og det er nok flere som kan kjenne seg igjen i Edies følelse av et bortkastet liv som har vært preget av å ta vare på alle andre enn seg selv. Filmen bidrar til et større mangfold av hovedkarakterer i ulike aldersgrupper, med eldre hovedrolleinnhavere i bærende roller. Dessverre er ikke manuset sterkt nok til at det klarer å gi troverdige roller eller engasjement for handlingen.
Edie har for mange sidespor og intriger i løpet av sine 102 minutter, slik at det mest interessante får for lite fokus. Sheilas relasjon til datteren forblir uoppklart, Jonnys forhold til kjæresten Sheila er overflødig og Edies ubesluttsomhet blir i lengden slitsom og kjedelig. Filmen kunne også med fordel vært litt kortere da det blir en del repetitive naturbilder og nærbilder av Edie i filmens siste halvtime.
Edie klarer dermed ikke klart noe høyere enn en treer på terningen.
