På det kunstneriske planet er jeg ikke så sikker på at Tim Burtons Dumbo er en forbedring fra den klassiske tegnefilmen.
En av Disneys korteste helaftens tegnefilmer er historien om den lille, flyvende sirkuselefanten Dumbo. Den varer bare så vidt over en time og hadde et svært lavt budsjett sammenlignet med samtidige filmer fra Disney.
I nyere tid har Dumbo (1941) – den fjerde Disney-tegnefilmen – fått delvis hard medfart for dens romantisering av sirkusdyr og problematiske fremstilling av rase. Hvis vi i tillegg tar med scenen hvor lille Dumbo drikker seg full og hallusinerer en flokk rosa elefanter, er det kanskje ikke så rart at tiden var inne for en nyinnspilling.
Med mer fokus på Dumbos flyving, en skokk av kjente skuespillere og med selveste Tim Burton bak spakene burde det være duket for en stor suksess. Og økonomisk tviler jeg ikke på at dette blir gull. Men det er ting som skurrer.
Joda, filmen er solid laget, med gode skuespillere og en helt fantastisk animert elefant i hovedrollen. Det er umulig å ikke bli sjarmert av Dumbo og han er så nydelig fremstilt at man innimellom rent glemmer at han egentlig ikke finnes.
Dog er det betimelig å spørre om det egentlig er Dumbo som har hovedrollen i denne filmen. Til å ha navnet sitt på plakaten holdes han uforholdsmessig mye i bakgrunnen i store deler av filmen.
Den nye versjonen av Dumbo har i stedet i all hovedsak blitt en film om menneskene rundt Dumbo. Vi møter Colin Farrell som Holt Farrier idet han kommer hjem fra første verdenskrig. Han har mistet armen og mens han var borte har i tillegg konen hans dødd av sykdom. Han må dermed ta seg av barna sine, Milly og Joe, mens han forsøker å omstille seg fra rollen som hestetrener og mesterrytter, til å være elefantpasser. Colin Farrell leverer en solid rolletolkning, men hans historie er ikke interessant nok til å forsvare en så fremtredende plass i historien.
Da er fortellingen om den franske trapesartisten Collette i Eva Greens skikkelse betraktelig mer spennende. I starten er vi svært usikker på hvor vi har henne, men etterhvert som historien skrider frem blir vi mer kjent med henne. Og sekvensene hvor hun flyr gjennom sirkusmanesjen sammen med Dumbo er noe av det nydeligste du kan se på kino for tiden!
På skurkesiden gjør Burton-veteranen Michael Keaton mye ut av sin karikatur av en rolle. Det er unektelig artig å se han som en slesk og manipulerende forretningsmann, men etterhvert tipper det hele over i ren parodi og spenningen forsvinner fullstendig. Det hele blir alt for tøysete, selv til barnefilm å være.
Siden det er Tim Burton som står som regissør så forventer man at man blir presentert for en fargerik og visuelt spennende verden. Dette innfris bare delvis da filmen skjemmes av alt for mørke, flate og grumsete bilder. Det virker til tider som det ligger et grått slør over bildet og mange detaljer forsvinner for tilskueren.
Det er forøvrig ironisk hvordan historien om det lille sirkuset, som blir slukt av et gigantisk underholdningskonsern, ser ut til å være en nesten perfekt metafor for Tim Burtons karriere. Hvem skulle trodd at mannen som ga oss Edward Saksehånd, Beetlejuice og Batman står bak denne glatte, barnevennlige og fullstendig generiske familiefilmen? Borte er nesten alt hans særpreg og snodigheter, og det eneste som kan minne om Burtons gode, gamle stil er hans fascinasjon for det tradisjonelle sirkuset og alle de merkelige karakterene som finnes der.
Anmeldelsen er basert på 2D-versjonen med original tale.
Filmen finnes også å se på kino i 3D og med norsk tale, samt i IMAX-versjon (ODEON Oslo) og 4DX-versjon (Ringen kino, Oslo).
Takk til Trondheim Kino for presseadgang.
