Denne spillefilmen er laget av den modige Mohammad Rasoulof som står foran et års fengselsstraff for å ha produsert denne filmen.
Dermed kunne han ikke selv være tilstede for å motta Gullbjørnen, som han vant under filmfestivalen i Berlin i 2020.
I denne filmen kan seerne vurdere de moralske spørsmålene rundt dødsstraff, som den har som gjennomgående tema. Det hele er som en slags metafor på hvordan Rasoulof har arbeidet med denne filmen. Han har trosset landets autoriteter, ved å lage Det finnes ingen djevel selv om han fikk forbud mot filmproduksjon.
Jeg har selv sett hans tidligere film, A Man of Integrity, under Film fra sør i 2017 og da var mannen hjemlandet Iran, uten mulighet til å besøke festivalen. Iranske myndigheter hadde tatt fra hamn passet slik at han ikke fikk mulighet til å forlate landet. Familien hans bor i Hamburg, men han har ikke kunnet besøke de på grunn av denne nye filmen og filmen fra 2017. Det er internasjonal bekymring rundt Rasaulof sin situasjon, en regissør burde ikke behøve å betale en så høy pris for sin kunstneriske frihet.
I Iran blir henrettelser ofte utført av vernepliktige soldater, noe som legger en enorm belastning på skuldrene til folk flest. Ikke bare de unge mennene, men også deres familier. Og hva skal vi gjøre med bødlene, viss skyld ofte er diktert av et strengt og undertrykkende islamsk regime. Dette regimet beskyldte Rasoulof for å «sette nasjonal sikkerhet i fare» og for å «spre propaganda» mot regjeringen.
Resultatet er denne kortfilm-seansen som går over to og en halv time. Den består av fire separate kapitler. Hvert kapittel er således designet som en frittstående kortfilm som utforsker hvert sitt perspektiv rundt emnet dødsstraff.
I de fire historiene er hovedpersonenes moralske dilemmaer knyttet til deres involvering i henrettelser tidløs aktualitet. Likevel er det bølgen av henrettelser av politiske fanger, som begynte i 1988, som er hovedinspirasjonen til denne filmen. Et ukjent antall mennesker ble henrettet da. Amnesty International registrerte navnene på nesten 4.500 forsvunne fanger i løpet av den rundt fem måneder lange rensingen. Noen estimater går så høyt som 30.000 menneskeliv. Det finnes ingen djevel bruker 30 minutter på å etablere sitt premiss, og ytterligere to timer på å ta dette i overraskende nye retninger. Denne iranske regissørens briljante historiesamling handler om militære menn som er henvist til henrettelser mens de lever sine liv, kjemper med samvittigheten og er vitne til de innvirkningene det hele har på folk nær dem.
Ved å dele opp og hemmeligholde prosjektet sitt, klarte Rasoulof å lage denne filmen uten å bli stoppet av myndighetene. Han ba om tillatelse til å lage fire kortfilmer i forskjellige regioner uten å benytte sitt eget navn på skjemaene og på den måten lurte han dem. Han ga instruksjoner gjennom en assistent for å lage scenene som ble filmet på en flyplass. Andre scener ble filmet i private hjem eller i lukkede omgivelse – som et fengsel, eller i avsidesliggende regioner der myndighetene ikke har full kontroll.
Ingen i Det finnes ingen djevel har det lett. Her er ingen enkel moral siden alle valgmuligheter fører til et punkt der man ikke har anledning til å snu. Alle historiene involverer en rekke forskjellige menn og kvinner som er innblandet i ulike situasjoner som er påvirket av henrettelsene som jobben krever. Noen av dem gjør sin plikt, andre nekter, men de er alle fanget av det samme plagsomme moralske dilemmaet. Dette er en film som spør: «Hva ville du gjort?» som en forutsetning, deretter foretar karakterene hypotetiske reiser for deg som seer. Rasoulof setter søkelyset på den psykologiske virkningen av dette med henrettelser, og måten institusjonaliseringen av straffemetoden skaper en ringeffekt i hele samfunnet.
Filmen starter litt kjedelig, men den muterer til en drivende thriller, tar en kjapp tur innom romantikk, blåser opp til et familiedrama som spinner alle de enkelte komponentene sammen til en overraskende avslutning. Underveis bruker Rasoulof en følsom usikkerhet, ettersom hvert kapittel setter de følelsesmessige aspektene ved dette temaet i et nytt lys. Omfanget av historiefortellingen kombinerer Pulp Fiction, energien til Rasoulof selv og den strukturelle lekenheten til den iranske forfatteren Jafar Panahi (Taxi Teheran, 2014).
Denne heltemodige bragden av en film er bare ett av mange eksempel på at iranske filmskapere trosser regimet for å lage filmer av svært høy kvalitet. Ikke desto mindre er det sjelden vi får se filmer som kritiserer myndighetene like åpenlyst og direkte som i dette stilsikre dramaet fra Rasoulof.
Det er passende å avslutte med brølet som publikum under Film fra Sør-festivalen fremførte som en støtte for denne talentfulle regissøren. Verden trenger at folk som han kan fortsette å lage film!
