Om du blander Guy Ritchie og Quentin Tarantino, toner det hele ned sånn cirka femti hakk, vil du finne denne filmen. Er den dårlig av den grunn? Så absolutt ikke.
Vi møter Eddie, spilt av den alltid formidable Sam Rockwell, ja, jeg har en «man crush» på han.
Og hans makker Paul, spilt av Ben Schwartz, som også gjør en god jobb.
De er begge fengselsfugler med «skills» innenfor den kriminelle løpebane. De er for tiden ute på prøve fra fengsel, og får et jobb tilbud fra et uventet hold.
En engelsk advokat, Kathrine, spilt av Phoebe Fox, en skuespiller det er verd å merke seg, ber dem stjele en ryggsekk med penger.
Det hele går naturligvis skeis og det meste som kan gå galt gjør nettopp dette.
Så med mafiaen, en kriminell bartender og etter hvert en diamant kalt Blue Iguana i miksen, fortsetter det hysteriske eventyret helt frem til rulleteksten.
Det første jeg vil trekke frem er skuespillet. Det sitter der det skal og samtlige skuespillere passer rollene sine.
De gjør rett og slett fenomenale prestasjoner som passer denne filmen godt. Jeg føler også at jeg blir kjent med karakterene på et dypere nivå, selv om vi ikke får vite så mye om dem.
Selv om humoren er løs og «lavterskel» fungerer også denne.
Jeg humret for det meste, men lo også høyt i visse tilfeller. I det hele balanserer den vold og humor godt. Jeg noterte meg i alle fall at det å ha panikkanfall ikke teller som cardio-trening.
Filmen minner mye om kjente filmer som Snatch og Lock Stock and Two Smoking Barrels, regissert av Guy Ritchie.
Det som skiller denne fra de to nevnte er tempoet. Den går saktere, replikkene er tregere og oppleves renere enn sine overnevnte engelske «slektninger».
Historien utvikler seg gjennom hele filmen. Dette kunne vært forvirrende, men siden filmen tar seg god tid, samtidig som skiftene i filmen overlapper bra, er det enkelt å følge handlingen. Filmen har også et kult og variert soundtrack.
Filmen har en passende spillelengde, ikke mye dybde, men den er morsom og den gir meg akkurat det jeg vil ha med tanke på en sånn type film.
Jeg trekker den litt ned fordi det finnes flere filmer i denne kategorien, som de nevnte i denne anmeldelsen, som rett og slett er bedre og morsommere.
Allikevel syns jeg ikke den fortjener å bli oversett.
Jeg ville først gi filmen en firer, men jeg ender rett og slett på en femmer av den grunn at skuespillet, på en merkelig måte, bærer denne filmen såpass bra, at det fortjener en hel karakter opp bare av den grunn. Se filmen og avgjør om du er enig.
