Geir Greni har laget en film hvor kvinner styrer skuta. Faktisk så har han laget en slasherfilm med bare kvinner i hovedrollene.
Filmen The Slumber Party Massacre (Amy Holden Jones, 1982) dukker opp i minnet, også en slasher hvor kvinnene står sterkt, helt til de dør en etter en i hendene på en mannlig kaldblodig morder.
Likevel var det dit tankene mine gikk når jeg først leste om Alle må dø. For selv i 2020 så er kvinnesterke skrekkfilmer sjelden vare. Den forrige filmen jeg så av dette slaget var faktisk også norsk, og også den med Marte Sæteren i en viktig rolle: Juleblod (Reinert Kiil, 2017), en nokså brutal slasher med beina godt planta i sjangeren.
Jeg får lyst til å spørre regissør Geir Greni om han egentlig ikke hadde lyst til å lage en slasher, eller om han ombestemte seg halveis?
Alle må dø er en slik skrekkfilm du ikke forventer å bli skremt av, det er heller ikke så viktig.
Med noen av de beste skrekkfilmene jeg har sett har jeg trukket mer på smilebåndet, enn jeg har trukket puta over ansiktet.
Her er Alle må dø faktisk svært god, da første halvdel av filmen føles som et kjærlighetsbrev til 80-talls slasheren, musikken, kulissene og atmosfæren – alt klaffer.
Skuespillerprestasjonen er litt ujevne, hvor Viktoria Winge, Veslemøy Mørkrid, Marte Sæteren står sterkest.
Jeg er spent på å se hvor Sæteren dukker opp neste gang, vi trenger en norsk «final girl», og hun er virkelig en verdig kandidat!
Det er dog ikke helt riktig at Grenis film ikke skremmer. Det er faktisk noen sekvenser som er riktig så skumle. Men kanskje enda viktigere er effektene i Alle må dø en slasherfilm verdig.
Kreative bodycounts og høye kvinneskrik hører jo med, enten man liker det eller ikke.
Les også hva to skrekkfilmentusiaster mener om filmen:
https://kinomagasinet.no/artikkel/dette-var-en-veldig-annerledes-norsk-skrekkfilm/
Så hvor tråkker denne lovende skrekkfilmen feil? Svaret er, når den slutter å være slasherfilm og beveger seg ut i nytt terreng.
Uten å røpe for mye så er psykisk lidelser ingen banebrytende tematikk i skrekkfilmsjangeren. Det som blir feil, er når alvorstung tematikk står side om side med skrekkfilmens kanskje mest useriøse undersjanger.
Det er brukt mye tid på å snakke om kvinners rolle i skrekkfilm. Alle må dø gjør det klart at det er på tide å snakke om hvordan vi formidler mental helse på film – og om brutale mord, hyttetur, utdrikningslag med halloweenpynt og halvnakne damer faktisk er veien å gå.
Skuespillerne derimot gløder når de får rom til å spille voksent til fordel for fnisende jenter som bare prater om sex og gutter.
Manuset blir sterkere i andre halvdel av filmen, men jeg forstår likevel ikke stemningsskiftet. Det som kanskje skulle være en dramatisk vending føles ut som et forsøk på å distansere seg fra slashersjangeren, noe som er veldig synd.
Alle må dø kunne blitt et godt tilskudd til norges korte repertoar innen sjangeren.
