A Ciambra er en sterk film om en gutt som må lære seg å bli voksen alt for tidlig i livet, og filmens estetiske kvaliteter er unektelig sterke. Likevel treffer den ikke helt, og filmen blir litt for monoton og i det lengste laget.
Manusforfatter og regissør Jonas Carpignano – som imponerte med sin forrige film Mediterranea – er tilbake med A Ciambra.
Det er blitt en sterk oppvekstfilm om en gutt som i altfor tidlig alder trer inn i det kriminelle miljøet som omringer ham, i det faren og broren blir fengslet for tyveri av strøm.
Filmen følger unge Pio Amato. Han er omringet av kriminalitet. Familien har utvandret fra Romania til Italia, og stiller lavt på den sosiale rangstigen.
Familien lever av småkriminalitet som Pios storebror i hovedak står for.
Det Pio ønsker seg mest er storebrorens respekt, men han har ikke motet til å være med på brorens (ulovlige) aktiviteter.
Dette endrer seg når broren blir fengslet og Pio bestemmer seg for å bli familiens forsørger.
Filmen beveger seg frem og tilbake mellom Pios familieliv og livet han har utenfor, hvor han dykker stadig dypere inn i den kriminelle verden, sammen med den afrikanske innvandreren Ayiva, som er det nærmeste han har en venn.
Miljøet filmen skildrer er tidvis vanskelig å se på, spesielt i møte med de kjederøykende barna som kommer til å ha få muligheter videre i livene sine.
Fra første øyeblikk er det tydelig at dette er en meget appellerende film rent estetisk.
Bildene har en utrolig flott kvalitet ved seg, mest sannsynlig på grunn av at filmen er skutt med 16mm-film, som, til tross for digital visningsformat, gir bildet en særegenhet som vi sjeldent ser i disse dager.
I samspill med håndholdt, intens og utforskende kameraarbeid blir det her virkelig en audiovisuell nytelse hvor kinematografi og lydbilde er helt på topp.
Aller sterkest er filmen i nettopp de øyeblikkene hvor regissør Carpignano dyrker filmen som medium mest – de dramatiske og poetiske scenene hvor Pio vandrer i gatene og observerer det som skjer rundt ham, hjulpet av emosjonell musikk og saktegående bilder.
A Ciambra er en godt skrevet film, med et manus som lar oss komme tett på hovedkarakteren Pio og hans liv.
Regien er også svært god av grunner jeg allerede har nevnt.
Pio Amato gjør en kjempegod innsats som den unge gutten med samme navn, som innstendig forsøker å være en voksen og tar avgjørelser han ikke nødvendigvis er klar for.
Spesielt mot slutten av filmen gjør den unge skuespilleren en god jobb i å få frem hvordan Pio ikke er i stand til å takle livet han forfølger.
Det er lite negativt å peke på her – manus, regi, skuespill er alt på plass.
Likevel klarer jeg ikke la meg rive fullstendig med av filmen.
Jeg tror noe av grunnen til dette er at filmen varer litt i det lengste laget, og bruker for lang tid på å få frem poengene den allerede har etablert tidlig i filmen. Det hele føles noe monotont i lengden.
