Anmeldelse: 13 Hours: The Secret Soldiers of Benghazi

Filmen er en hel amerikansk heltehistorie fylt med nervepirrende krigsunderholdning, og du blir dratt inn i dens historie lurende på om det vil ende bra eller ikke.

I 2012 måtte et sikkerhetsteam på seks personer slåss for å forsvare USAs konsulat i Benghazi under et terroristangrep. Seks innleide elitesoldater måtte rykke inn for å redde de overlevende tilbake til en hemmelig CIA-base i nærheten.

Situasjonen ble stadig forverret og farligere. Venner og fiender ble umulig å skille, men uansett måtte de sammen forsøke å bekjempe terroren. Denne filmen forteller om de virkelige nervepirrende hendelsene, og er regissert av Michael Bay (Transformers, Armageddon, Bad Boys).

Michael Bay er kjent for sine actionfylte filmer og hans siste filmatisering er intet unntak. Han har gjort en god jobb med å skape atmosfæren som oppstod rundt terrorangrepet i Benghazi.

Det er godt og detaljert skildret, og som tilskuer blir du fort dratt inn i handlingen. Stemningen i filmen er noe man virkelig kjenner på, og tanken på at den baserer seg på virkelige hendelser gir det hele ekstra perspektiv på ting.

Filmen er basert på boka 13 Hours skrevet av forfatteren Mitchell Zuckoff i 2014. Det er mange spekulasjoner og diskusjoner omkring filmens innhold og hva som er korrekt i forhold til det som faktisk skjedde.

Filmen er basert på boka, og etter min mening er dette kanskje én av Michael Bays bedre filmer og tolkning av hva som skjedde. Men nettopp det er åpent for debatt, og det kommer ganske tydelig frem på ulike sosiale medier og forumer på nettet.

James Badge Dale (The Departed, Iron Man 3) i rollen som Tyrone «Rone» Woods og John Krasinski (Jarhead, The Office) i rollen som Jack Silva, gjør begge storartede presentasjoner, og skaper troverdighet rundt sine karakterer.

Spesielt sluttscenene, hvor Jack utløser sterke følelser hos oss tilskuere, eller i hvert fall hos meg, er imponerende. Følelsen av å ha mistet mye og håpløsheten etter all elendigheten er styrende.

Resten av castingen utgjør passe gode prestasjoner, men kommer ikke like tydelig og bra frem som Tyrone og Jack.

Dialogene er mye bedre i denne filmen enn mange andre av Michael Bays produksjoner. Enkelte roller, som én av de få kvinnelige i filmen, får kjørt seg litt, og man skjønner fort at dette er en film mer ment for gutta enn det motsatte kjønn.

Lyden og musikken står i stil med filmens utvikling og hva som skjer i hver enkelt scene. Musikken er komponert av Lorne Balfe, som også har bidratt med sin fantastiske komposisjon i filmer som Sherlock Holmes, Inception og The Dark Knight, bare for å nevne noen.

Stemningen i filmen, er som sagt, helt spesiell, og lydeffektene sitter virkelig der de skal og underbygger dette.

Bildekomposisjonen er veldig godt utført. Detaljene og gjenskapelsen av hvordan det så ut rundt i omgivelsene er et bevis på at det er dyktige folk som står bak denne produksjonen.

Det er klare bilder og actionsekvensene er godt utført selv i de mest intense sekvensene. Det er utført i kjent Michael Bay-stil, og det er ikke et unntak at det har blitt dratt med amerikansk nasjonalstolthet her og der.

Blant annet er det en sekvens i filmen hvor en rekke terrorister skyter i filler det amerikanske flagget, da i sakte film. Det og et par andre klisjéfylte sekvenser gjør denne filmen veldig amerikansk.

Filmatisk er dette virkelig en godt utført film fylt med krig, ødeleggelser, action og dramatikk. Det blir ikke rettet for mye inn mot det politiske, utover et par nevnte småscener hvor det ligger og ulmer. I disse scenene skapes det noe undring omkring hvorfor amerikanerne i utgangspunktet var der og hva de egentlig drev med.

Du får innblikk fra begge kanter av det som skjedde i Benghazi 2012. Mange sterke inntrykk sitter igjen etter å ha sett filmen, men velkjente amerikanske nasjonalistiske trekk og klisjefylt innhold gir filmen dens karakter.

Stor takk til Fredrikstad kino for presseadgang.