Den nye Street Fighter-filmen byr på spektakulære kamper, herlig 90-tallsnostalgi og velkjente spillfigurer. Selv om historien snubler underveis, er dette en underholdende actionfest som fansen kan glede seg over.
Det har aldri vært enkelt å overføre Street Fighter fra spillkonsollen til kinolerretet. Tidligere forsøk har skuffet både kritikere og fans, men denne gangen er resultatet betydelig mer vellykket. Regissør Kitao Sakurai serverer en energisk blanding av humor, kampsport og nostalgi som treffer overraskende godt, selv om ikke alle slagene sitter like presist.
Handlingen utspiller seg i 1993, der Ken Masters lever et luksuriøst liv uten sin tidligere treningspartner og bestevenn Ryu. De to har ikke sett hverandre på flere år etter en tragisk hendelse som kostet mesteren deres livet. Når en ny World Warrior-turnering nærmer seg, trekkes de gamle rivalene tilbake til en verden fylt med farlige motstandere.
Noah Centineo imponerer som den selvsikre og arrogante Ken, mens Andrew Koji gir Ryu en alvorlig og sympatisk fremtoning. Samspillet mellom de to fungerer godt og gir filmen et emosjonelt fundament som løfter historien.
Det er likevel actionsekvensene som virkelig stjeler oppmerksomheten. Her får fansen servert ikoniske spesialangrep som Hadoken, Hurricane Kick og Zangiefs brutale Spinning Piledriver. Kampene er kreative, fartsfylte og akkurat passe overdrevne. Flere av duellene føles som om de er hentet direkte fra spillene, med imponerende koreografi.
Visuelt er filmen også en fryd. Fargerike omgivelser, stilige kostymer og flotte animasjonssekvenser skaper en særegen atmosfære. Spesielt de animerte tilbakeblikkene til Ken og Ryus oppvekst er nydelig gjennomført. Musikken bidrar dessuten til en herlig nostalgisk stemning, selv om enkelte låtvalg ikke passer helt med tidsperioden.
Dessverre fungerer ikke alt like godt. Historien haster gjennom viktige hendelser, og flere populære figurer får altfor lite spillerom. Chun-Li fortjener en langt mer sentral rolle, mens Dan Hibikis humor ofte føles påtvunget. Dialogen varierer mellom sjarmerende tullete og direkte klein.
En annen tabbe er å hente inn rapperen 50 Cent i en rolle som er fullstendig ubetydelig. Mannen kan jo rett og slett ikke spille skuespill, så her kunne filmskaperne spart både tid og penger.
Likevel er det vanskelig å ikke la seg rive med når turneringen virkelig setter fart. Filmen forstår heldigvis at Street Fighter først og fremst handler om karismatiske slåsskjemper, rivalisering og spektakulære oppgjør.
Konklusjon: Street Fighter er en morsom, fartsfylt og visuelt lekker spillfilm. Med et strammere manus og bedre karakterutvikling kunne resultatet blitt enda bedre. I utgangspunktet er dette egentlig en solid terningkast tre, men siden undertegnede var i ekstra godt humør og lot seg begeistre av mye av det visuelle, velger han å være i det rause hjørnet.
Filmen ble for øvrig sett sammen med min ni år gamle sønn (niåringer har lov til å se filmer med 12-årsgrense i følge med foreldre), og junior kom med en ganske klok betraktning da han sa seg enig med pappa om karakteren: «Terningkast fire er jo som en tredjeplass, så da får filmen bronsemedalje!»
Og vet du hva? Pappa er helt enig. Street Fighter fortjener en bronsemedalje.
Dermed blir det terningkast fire, selv om det er altså en særdeles snill firer.
Terningkast 4.
Premiere: 16.10.2026
Sjanger: Action
Regi: Kitao Sakurai
Manus: Dalan Musson, Gary Dauberman, T.J. Fixman, Kitao Sakurai
Nasjonalitet: USA
Aldersgrense med begrunnelse: 12 år(passer for Ungdom / Voksne)
Denne filmen inneholder flere partier med actionpregede voldshandlinger. Da de fleste av disse er lite nærgående og sjangertypiske, får filmen aldersgrense 12 år.
Språk: Engelsk
Produksjonsår: 2026
Distributør: United International Pictures