Det nyetablerte filmuniverset DCU følger opp fjorårets Superman, med en frittstående Supergirl-film. Milly Alcock er tilbake i rollen som Kara Zor-El i det første soloeventyret for «The Girl of Steel» siden 1984. Filmen er sterkt inspirert av tegneserien «Supergirl: Woman of Tomorrow», og tar med seerne på en galaktisk reise fylt av hevn, rettferdighet og sarkastiske kommentarer.
Mens Supergirl feirer bursdagen sin på en fjern planet med rød sol, blir hun kjent med en foreldreløs jente kalt Ruthye (Eve Ridley) som søker hevn for drapet på foreldrene hennes. Nevnte morder angriper hunden til Supergirl, som gjør at hun blir nødt til å hjelpe Ruthye finne den morderiske Krem of the Yellow Hills (Matthias Schoenaerts).
True Grit i verdensrommet
Sammen reiser de til forskjellige planeter, møter mange forskjellige farer, og utvikler et slags vennskap. Manuset til Ana Nogueira gjør en god jobb med å nyansere Kara som person. Hun er en kompleks karakter med en vanskelig fortid. Dette gjør at hun tidvis fremstår som arrogant, likegyldig og frekk, men i løpet av filmen får man en bedre forståelse for hvorfor hun oppfører seg sånn. Dette hjelper med å menneskeliggjøre henne.
Mye av denne karakteriseringen er hentet fra tegneserien «Supergirl: Woman of Tomorrow», og serien kaster en liten skygge over filmen. Handlingen kopierer essensen til tegneserien, som enkelt kan oppsummeres som True Grit i verdensrommet, men serien gikk betydelig lenger i både prisen Ruthye og Kara måtte betale for å få rettferdighet, men også i forhold til hva Kara som person ofrer i møte med andre. Filmen klarer å få deg til å like Kara som person, men serien fikk deg til å respektere og elske Supergirl som karakter.
Et aspekt som også blir litt svakere i filmen er forholdet mellom Ruthye og Kara. I serien fikk man se en nærmest maternalistisk holdning fra Kara der hun gjør alt hun kan for å beskytte den hevngjerrige jenta. Hun gjorde alt hun kunne for å skjerme Ruthye fra de brutale realitetene de møtte på. Gjennom reisen utvikler de også en gjensidig respekt som gjør det mulig for dem å finne en unik måte å bekjempe «ondskapen» til mannen de jakter sammen.
I filmen blir forholdet snudd på hodet, der Kara ofte forsøker å etterlate Ruthye underveis, mens Ruthye viser seg som en ressurssterk ung jente. Ruthye er tidvis den som bærer forholdet, og når man da går gjennom de typiske «nå må vi krangle fordi det er slutten av andre akt» klisjeene, føles resolusjonen mot slutten mindre fortjent enn den gjorde i serien.
Sjarmoffensiv
Mens manuset har sine styrker og svakheter, så hviler mye av filmen på Milly Alcocks skuldre. Hun klarer å nyansere Kara sammenlignet med den mer endimensjonale skikkelsen man så i Superman. Her fremstår hun som en nyansert og kompleks person, og Alcocks evne til å menneskeliggjøre Kara viser at hun innehar et solid skuespillertalent når hun får det riktige materialet. Hun klarer å fremstille alle de forskjellige sidene ved Supergirl med en stor grad av troverdighet. I dårligere hender, ville også filmen vært dårligere.
De andre skuespillerne er litt her og der. Eve Ridley gjør en sjarmerende figur, men hun blir tidvis litt endimensjonal og får ikke nok å bryne seg på gjennom handlingen. Det samme kan sies om Matthias Schoenaerts som Krem. Han blir framstilt som en brutal morder, men karakteriseringen blir for overdreven til å være skremmende. Når han i tillegg har flere møter med både Kara og Ruthye uten at han lykkes i å drepe dem, virker han ikke som en reell trussel lenger. Da blir det for forutsigbart hvordan det hele kommer til å ende.
Visuelt slående
En ting som er verdt å fremheve ved filmen er både planetene karakterene besøker og actionscene som utspiller seg underveis er ganske visuelt slående. Det er lett å kjenne man blir dratt inn i denne verdenen som regissør Craig Gillespie gir deg innsyn i. Den er fargerik, med et tykt lag av neon og diverse kamerafilter for å gjøre scenene gule, grønne og røde.
Kampscenene, spesielt mot slutten, fremhever de diverse egenskapene til Kara på en fantastisk måte. Der filmen tidvis snubler litt er avhengigheten av fysisk slåssing mellom karakterene. Når man har en karakter som kan slå en person inn i den nærmeste sola, fryse dem til en liten ispinne eller lage et stort hull i hodet deres med laserøyne, så er det ikke like engasjerende å se dem slå en person mange ganger i ansiktet.
Det er jo forståelig at man ikke kan ha Kara brutalisere seg gjennom alle man møter på. Dette er tross alt ikke Logan, men tegneserien klarte å finne en bedre balanse mellom hva slags type actionscener man fikk. Mot slutten slipper man Kara av båndet sitt, og da får man mer variert og stimulerende action. Her jobber både musikken av Claudia Sarne, kameraarbeidet av Rob Hardy, skuespillerne, og regissøren sammen for å skape minneverdige sekvenser.
Ikke bare en yngre, kvinnelig Superman
For de som ikke er så kjent med variantene av Super-karakterer fra DC, så kan Supergirl ofte framstå som en yngre, kvinnelig Superman. Hun har de samme evnene, kommer også fra Krypton, og er til og med i slekt med Clark Kent. Filmen gjør derimot en fantastisk jobb med å vise hvordan karakterene skiller seg fra hverandre.
Denne filmen kan hjelpe folk forstå nyansene mellom Superman og Supergirl bedre. Hun er ikke bare en yngre, kvinnelig Superman. Hun har en mørkere fortid som hun bærer med seg gjennom alt hun gjør. Hun er har en lignende moral, men en annen måte å utøve moralen på. Dette utspiller seg blant annet i et potensielt kontroversielt klimaks som skiller seg mye fra tegneserien handlingen er inspirert av.
Rettferdiggjør sin egen eksistens
Enhver film må lykkes i å rettferdiggjøre sin egen eksistens. Når man hører det skal komme en storstilt filmatisering av Supergirl, vil en del tenke «Hvorfor?» Så det kan være verdt å vurdere hvorvidt filmen faktisk lykkes i å rettferdiggjøre sin egen eksistens.
Filmen leverer en visuelt slående handling som fremstiller Kara som en kapabel motstander for kriminelle gjennom alle galaksene. Filmen klarer å nyansere Kara som en mer kompleks skikkelse enn den tidligere versjonen man ble kjent med i Superman. Filmen klarer også å differensiere Supergirl fra Superman på en engasjerende måte. Filmen klarer derimot ikke å levere en handling som vil utmerke seg som noe spesielt unikt eller slående.
Alt i alt kan man si at filmen lykkes med ambisjonen sin til en viss grad. Man får et engasjerende eventyr som etablerer Supergirl som en karakter man vil følge videre. Det er ikke noe mesterverk akkurat, men et godt fundament å bygge videre på.
Konklusjon:
Supergirl sitt første soloeventyr på nærmere 40-år leverer en kompleks karakterisering av «The Girl of Steel». Gjennom et brukbart manus, solid regi, og godt skuespill, får man en unik mulighet til å bli bedre kjent med Supergirl som karakter. Det er noen svakheter her og der, men filmen er engasjerende fra start til slutt.
Terningkast: 4
Tekst: Ole-Kristian Solberg Elden
Premiere: 26.06.2026
Sjanger: Komedie / Superheltfilm / Action
Nasjonalitet: USA
Aldersgrense med begrunnelse: 12 år (passer for Ungdom / Voksne)
Denne filmen inneholder store mengder sjangertypisk actionvold og våpenbruk. Da disse scenene er lite nærgående får filmen aldersgrense 12 år.
Språk: Engelsk
Produksjonsår: 2026
Distributør: Warner Bros. Discovery