Etter å tidligere et pinlig forsøk på en spillefilm for 30 år siden er Super Mario brødrene tilbake på kino i animert form til glede for både store og små.
I Brooklyn i New York City holder rørlegger-brødrene Mario og Luigi til. De driver et ikke fullt så suksessfullt rørlegger-firma og sliter med å få hjulene til å gå rundt. Det er heller ikke spesielt motiverende ´at alle gjør narr av dem.
Plutselig en dag sprekker byens rør og det blir opp til Mario og Luigi å finne ut hva problemet er. I leting etter en løsning innvikles de i en konflikt i et land de ikke en gang ante eksisterte.
Super Mario Bros. Filmen er som nevnt ikke første gang Super Mario-brødrene har vært på lerretet eller på TV-skjermen. Allerede i 1989, fire år etter debuten som Nintendo-spill, fikk Mario en animert TV-serie som kun varte én sesong.
Det ble tatt en del friheter med denne adapsjonen og Mario og Luigi sin favorittrett var spagetti noe som i dag føles litt vel stereotypisk for en italiensk rørlegger. Introlåta er i det minst like fengende i dag.
Sist Nintendo prøvde å lage en film var i 1993 sammen med Hollywood Pictures (et tidligere produksjonsselskap eid av Disney). Denne filmen var med ekte mennesker.
Dessverre kan ikke filmen fra 1993 beskrives som stort annet enn et skrekkeksempel på hvordan man ikke lager film basert på spill.
Super Mario Bros. Filmen føyer seg inn i rekken blant de utallige filmene som har kommet i det siste basert på spill og det gjør den med litt varierende hell. Mye bra, men også en del svakheter som holder den tilbake.
Illumination Entertainment er animasjonsstudioet som står bak og er tidligere mest kjent for Grusomme meg-filmene (2010-2017). Super Mario Bros. Filmen er muligens det beste arbeidet de har gjort.
Hele filmens univers er utrolig godt gjennomført og soppriket føles som et ekte sted i Illumination sine hender. Det hjelper godt at Mario-universet i seg selv alltid har vært ganske åpent for tolkning. Det er tross alt en god grunn til at Nintendo har kunnet lage såpass mange forskjellige spill, men allikevel ha Mario sin grunnformel i bunnen.
Mario, Luigi, Peach, Toad og sist, men ikke minst Bowser er utrolig tro mot kildemateriale i sine design og utseender. Mario og Luigi har sine velkjente luer med forbokstaven sin på samt bukseseler med en gul knapp på hver side. Det er rett og slett en fryd å se disse to ikoniske rørleggerne i all sin prakt på lerretet.
Med en verden som er så godt realisert ved første øyekast er det også viktig at verdenen føles ekte og bebodd – noe de også har fått til. Soppriket er fullt av soppfolk som blant annet Toad. De lever i et fullt fungerende samfunn der soppfolket gjør hverandre tjenester og bytter til seg nødvendige varer av behov. Om du hører godt etter kan du til og med få med deg hva folk gjorde da spillene ikke ville fungere på blant annet N64 før i tiden.
Et dilemma og en fallgruve for en slik film er at det fort kan bli en referansefest for fansen. Det er jo ikke noen tvil om at filmen refererer til mange ting fra Mario-universet, men det føltes aldri som om jeg druknet i unødvendige referanser som holdt filmens historiefremgang tilbake. En åpenbar spill-referanse er til og med blant en av historiens mest sentrale plotpunkt.
Super Mario Bros. Filmen tar stor inspirasjon fra spillene og om du i det minste har spilt et av dem bør du kunne kjenne deg igjen. Spesielt Super Mario 3D World (2013) står for mye av filmens estetikk og verdensbygging, mens andre spill som også har hatt stor innflytelse er Mario Kart (1992-), Super Mario Galaxy (2007-2010), Donkey Kong (1981) samt mange flere.
Innimellom alt det gode fins det også noen negative punkter. Noe av dette er generell kritikk av barnefilmer som ofte går igjen i de aller fleste av dem, mens andre ting hindrer filmen i å nå sitt fulle potensiale.
Jeg håpte egentlig at jeg skulle få sett Super Mario Bros. Filmen med det originale lydsporet, men det ble med den norske dubbingen. Jeg har ingenting imot norske stemmeskuespillere, men man mister en del av filmopplevelsen ved å se filmen dubbet, så om du ikke skal se filmen med barna dine er originalspråket veien å gå.
Jeg syns Christopher Robin Omdahl som Mario, Victor Sotberg som Luigi, Gulla Nordmoen som Peach og Jeppe Beck Laursen som Bowser er gode i rollene sine.
Jeppe Beck Laursen er den store vinneren her. Det virker som om han har lagt litt mer arbeid enn flere av de andre skuespillerne til å faktisk høres ut som Bowser. Christopher Robin Omdahl høres ut som seg selv. Jeg er overbevist om at stemmen til Victor Sotberg har gjennomgått litt Pitch korreksjon for å høres lysere ut som Luigi.
Flere av de norske stemmeskuespillerne som utgjør hovedrollene har jeg ikke hørt så mye til fra før av, noe som gjør dem mer «unike» i rollene sine. Sidekarakterene derimot er det litt verre med. Flere av de mindre karakterene føles rett og slett ikke ekte ut og mye av det kommer av at jeg har hørt samme stemmeskuespiller i hundrevis av andre produksjoner både på kino, men også på Barne-TV da jeg var mindre.
Det tar meg litt ut av opplevelsen når samme stemmeskuespiller brukes i såpass mange produksjoner uten å prøve å tilpasse seg til karakteren de spiller. Det gjør rett og slett at karakterer mister sin identitet.
Super Mario Bros. Filmen er stappfull av humor som uten tvil er myntet på barn. Jeg kan se for meg at humoren vil treffe godt i målgruppen. For meg falt mye av humoren flatt noe som kommer av at noen av vitsene er litt for enkle, men det skyldes også at den komiske timingen ikke blir helt den samme på den norske dubbingen. Prøv å oversett en engelsk sangtekst til norsk, det blir rett og slett ikke det samme.
Humoren er på sitt beste når den involverer komiske situasjoner istedenfor at vitsene fortelles verbalt. Jeg tok meg selv i å humre et par ganger da Mario havnet i flere komiske situasjoner.
En annen side ved dubbing som ikke direkte har noe med stemmeskuespillerne å gjøre er at man rett og slett mister en del av lydopplevelsen. Super Mario Bros. Filmen tilbyr et Dolby Atmos-lydspor, men sannsynligheten for at dette gjelder på den norske dubbingen er svært liten. For min egen del føltes lydmiksen ganske svak med lite slagkraft.
Super Mario Bros. Filmen har en spilletid på totalt 1 time og 32 minutter. Dette er passelig familiefilm-lengde, men det føles allikevel som at filmen kunne vart litt lengre da enkelte situasjoner løses litt vel enkelt og smertefritt.
Alt i alt er Super Mario Bros. Filmen en film som aldri føles langtekkelig og vil være en fornøyelse for hele familien. Om du drar alene anbefaler jeg å se den på originalspråket for den beste opplevelsen.
PS! Det kan lønne seg å være igjen i kinosalen etter filmen da det er hele to ekstrascener, en i rulleteksten og en etter.
