Å anmelde denne dokumentaren er kanskje noe av det vanskeligste jeg har gjort som filmanmelder.
Jeg vil så gjerne gi den en sekser for hjertet mitt ønsker virkelig at absolutt alle skal se denne filmen.
For det å bryte en taushet som ødelegger livene til store og små mennesker er noe av det viktigste noen kunst kan få til.
Og Tystnaden i Sápmi er så vakker. Den er like billedskjønn som filmskaperne ønsker at vi skal tenke om den samiske kulturen.
Det er vidder som tar pusten fra deg, det er reinsdyr og lav, blodrød sol.
Så imponerende at selv denne urbane skribenten vurderte å pakke tingene – og flytte til finnmarksvidda!
En reklame for OL på Lillehammer kunne ikke gjort det bedre, eller et postkort i Eurovision.
Og mens vi fortylles av bildene så lytter vi til poetisk, samisk filosofi fra en trolsk fortellerstemme. Det males for oss en perfekt samisk verden.
Men midt oppi all skjønnheten finnes noe grusomt. Det finnes overgrep mot barn og kvinner. Overgrep som ikke snakkes om – som «ikke finnes». Plutselig føles alt merkelig trygt her jeg sitter i storbyen likevel.
Med to historier på to steder så blir man litt forvirret.
Vi følger historiene til norske Marion Anne Rimpi (f. 1987) og svenske Ida Persson Labba (f. 1995).
Marion ble frontfiguren for «Tysfjord-saken» og forteller morens historie i filmen. Marion står dermed for pårørende-perspektivet og viser hvor vanskelig og traumatisk det kan være å leve som pårørende til en overgrepsutsatt. Moren til Marion, Anne Malene, opplevde å bli utsatt for overgrep som barn, og uttalte i voksen alder at «jeg mistet min verdi, overgrepene ødela hele livet mitt» Hun valgte å avslutte livet sitt i 2015.
Ida Persson Labba opplevde som 19-åring å bli voldtatt under påskefestivalen i Kautokeino i 2014 og bestemmer seg for at hun vil fortelle sin historie. Ida mener at Sápmi er en boble der alt er perfekt. Det er så patriotisk. Man kan snakke om gruvedriften og vindkraftverkene, men man kan ikke snakke om den psykiske uhelsen og om om overgrep mot kvinner.
Ida fortsetter
De vakre bildene og den poetiske stemmen syr det hele sammen på et vis og skaper god driv i filmen. Dette er tidvis elegant, vakkert, fryktelig og slår i magen – som en kunstfilm. Men det kjennes også som en dokumentar. Den får liksom ikke helt bestemt seg.
Det kan av og til føles som filmen bare vil litt vel mye, uten helt å vite hva, sånn rent kunstnerisk sett.
Men en ting er helt klart: den vil bryte tausheten.
