Bullet Train sjarmererte meg og ga meg en fenomenal actionkomedie-opplevelse. Definitivt en av mine beste kinoopplevelser i år!
Historien handler om flere leiemordere som må løse sine oppdrag på et såkalt «Bullet Train», også kjent under sitt japanske navn Shinkansen, eller på norsk et lyntog.
Èn ting har disse morderne alle til felles – de må finne en koffert og prøve å ikke bli drept av de andre på toget.
Filmen følger hovedsakelig Brad Pitts karakter, kalt Ladybug. Han gjør sitt beste for å overleve de andres mordforsøk og komme seg ut av toget med kofferten og livet i behold. Dette utvikler seg videre til en historie som har mange lag. Akkurat som en løk. At det hele foregår i tette omgivelser ombord i Shinkansen skaper selvsagt muligheter for klassiske språk og kulturforviklinger.
Historien er fantastisk underholdende og lar skuespillere spille på mye herlig absurditet. Narrativet kan forsåvidt oppleves litt for overdetaljert. Ikke «alle» leiemorderne hadde trengt å få sin bakgrunnshistorie fortalt. Samtidig er dette også noe av sjarmen fordi det ledet til så mange rare og morsomme situasjoner og fortellinger.
Brad Pitt er dyktig som alltid. Han leder denne filmen som er fylt med talentfulle stjerner. Alle får sitt øyeblikk til å skinne og ingen får for lite plass i filmen. Noen høydepunkter var f. eks. den skremmende Joey King, den tøffe Hiroyuki Sanada, den brutale Michael Shannon og de morsomme Aaron Taylor-Johnson og Brian Tyree Henry.
Indrefileten i filmen er alle de fengslende actionscenene. De er tøffere enn toget og dro meg bare mer og mer inn i handlingen. Var det absurd og overdramatisert? Ja, men på en forbausende herlig måte som bare ble bedre og bedre. Det blir også morsommere å se på når karakterene ikke bare må leve opp til ufeilbarlige standarder og manuset lar de gjøre banale tabber og tilfeldighetene kan slå alle veier.
Noe av dette overrasker kanskje ikke siden det er samme regissør som ga oss den første John Wick-filmen. Likevel forbløffer den med sin sjarm og sin kreativitet.
Mot slutten får vi også en lang og fantastisk avslutning. Der var det mye god kameraføring og fornøyelig variasjon mellom skyte- og slåsskamper og en spektakulær fekteduell. Muligens en av de beste actionscenene i en 2022-film.
Dette forsterkes også selvfølgelig av den briljante musikken. I tillegg gjør også meget god bruk av hitlåter som japanske versjoner av Bee Gees sin klassiker Stayin’ Alive (opprinnelig laget for Saturday Night Fever i 1977) og Bonnie Tylers Holding Out for A Hero (opprinnelig laget for Footlose i 1984).
Filmen er også utrolig morsom! Spesielt pga. Aaron Taylor-Johnson og Brian Tyree Henry og de mange referansene til – av alle ting – Lokomotivet Thomas!
Alt dette var med på å lage en koselig og gøyal kinoopplevelse, i alle fall hvis du synes det er noe som kan kombineres med et og annet gjennomhullet menneskelik.
Hvis du er John Wick-fan eller actionfan generelt tror jeg nok du vil like denne.
PS! Det er scene midtveis i rulleteksten som gir mer kontekst til slutten av filmen.
Stor takk til ODEON Ski for presseadgang.
