Myte, legende eller bare galskap?
Lamb handler om et par som driver en stor gård med sauer. En dag føder en av sauene en hybrid av sau og menneske, og paret tar det til seg som sitt eget barn. De ser ut til å være lykkelige, men lykken varer ikke.
Filmen starter med bilder av et kaldt og goldt landskap, før kamera fører oss inn i fjøset.
Der stirrer alle sauene mot døråpningen mens vi hører dype, mørke pust. Musikken er illevarslende, og vi får ikke se hva som lager lyden eller hva som skjer. Etter dette er filmen delt inn i tre kapitler. I det første kapittelet tar paret María (Noomi Rapace) og Ingvar (Hilmir Snaer Gudnason), i mot et lam som det tydeligvis er noe spesielt ved. Det tar en stund før vi får se hva dette er, men mye tyder på at den har menneskelige trekk. Det er heller ikke vanskelig å skjønne at paret forsøker å fylle et tomrom når de velger å ta til seg vesenet som om det var deres eget barn.
Lamb bruker kunsten «show, don’t tell» på en utmerket måte. Her blir ingenting diskutert eller forklart, men vi skjønner gjennom rekvisitter, hint og ansiktsuttrykk det vi trenger å vite.
Historien blir langsomt fortalt, med lange innklippsbilder av den islandske naturen og omgivelsene rundt gården. I det andre kapittelet dukker broren til Ingvar opp på gården – Pétur (Björn Hlynur Haraldsson) – og mye av denne delen av filmen handler om hvordan han aksepterer situasjonen. Det siste kapittelet er det lite man kan si noe om – uten å avsløre slutten på filmen.
Gjennom hele filmen er det et lydspor som skaper en litt guffen følelse, og til og med i scenene hvor alt ser ut til å være fint, føles det som at noe ikke stemmer. Dette blir underbygd med landskapsbildene, og lite dialog. Ada (lammet/barnet – spilt av en rekke personer) ser skremmende ekte ut, noe som også er med på å forsterke den litt ubehagelige følelsen.
Allikevel forteller filmen om hvor viktig det er for María og Ingvar å fylle tomrommet i livet deres, at de ikke bare aksepterer, men tar til seg Ada på alle mulige måter. Glimrende skuespill gjør at vi ser det i ansiktene deres og mye kan, og blir, usagt.
Lamb er en merkelig film, og såpass sær at den nok ikke er for alle. Like fullt fungerer den på sin måte, og minnet meg både om Wildling og Sorry to Bother You, selv om filmspråket er et helt annet.
Hvis du har sett noen av de andre filmene fra filmstudio A24, så ser man lett at også denne filmen passer inn i deres filmkatalog (The VVitch, Hereditary, Midsommar, The Lighthouse og Gräns).
