Her er høydepunktene fra filmverdenen i 1981 og seks filmanbefalinger av filmer som fyller 40 år i 2021.

Året begynte med en historisk filmvisning av Abel Gances Napoleon på Radio City Music Hall i New York City den 23. januar 1981. Det var Francis Ford Coppola som sto for presentasjonen, med musikk fra hans far Carmine Coppola. Napoleon kom egentlig ut i 1927, men ble endelig ferdig restaurert i 1981 – etter tjue års arbeid. Senere det samme året døde regissøren av det historiske verket. Abel Gance debuterte som regissør i 1911 og døde 92 år gammel. Hans stumfilmer J’accuse (1919), La Roue (1923) og Napoléon (1927) er fremdeles diskutert av filmhistorikere.

I februar skjer som kjent Berlinalen (Den internasjonale filmfestivalen i Berlin). Årets Gullbjørn i 1981 gikk til Spanias Deprisa, Deprisa regissert av Carlos Saura. Filmen tilhører den veldig smale og underfundige undersjangeren quinqui. Det er en undersjanger som gjerne handler om kriminelle i dopmiljø, gjerne spilt av amatører. Sjangeren låner trekk fra italiensk neorealisme og fransk nybølge.

The Postman Always Rings Twice hadde premiere i 1981. Dette var fjerde film som adaptererte krimromanen av James M. Cain. Denne gangen var det Bob Rafaelson som hadde regien og ha ga hovedrollene til Jack Nicholson og Jessica Lange.

Det ble stort oppstyr i Frankrike rundt filmen Celles qu’on n’a pas eues.. (på norsk: Jentene vi aldri hadde) – ikke på grunn av filmen, men filmplakaten som var tegnet av kunstneren Topor. Den ble fjernet fra alle tog- og t-banestasjoner. Til og med underholdningsblader nektet å trykke plakaten.

Disney Pictures annonserte lanseringen av deres egen tv-kanal: Disney Channel. Den startet dog først i 1983.

31. mars 1981  var det duket for Oscar-utdeling. Protester fant sted utenfor med plakater som sa «Roman Polanski er pervers!» til «Hvem vil vinne beste hvite skuespiller og beste hvite skuespillerinne?» Noen måneder før hadde tidligere skuespiller Ronald Reagan inntatt Det ovale kontor. Han holdt en tale, sendt fra Det hvite hus, til årets utdeling hvor han proklamerte at han «selv har vært foreviget på film» og at han «gledet seg til årets resultater».

Den første prisen gikk til beste mannlige birolle. Den 19-år gamle Timothy Hutton vant denne. Til tross for hans strålende prestasjon, så har denne prisen blitt ansett som «Akademiets kategori-fusk», da Hutton spiller hovedrollen i filmen og ikke en birolle. I 2015 gjorde Variety en sak om dette, hvor de la fram at Huttons alder gjorde at han ble plassert i birolle istedenfor hovedrolle.

Robert Redford kom på scenen for å presentere Æresprisen. Den gikk til veteranskuespiller Henry Fonda, som da snart var kinoaktuell med On Golden Pond.

En av kveldens overraskelser fant sted i kategorien Beste utenlandske film. Kveldens favoritter som The Last Metro av François Truffaut og Akira Kurosawas Kagemusha, måtte se seg slått av Moscow Does Not Believe in tears.

Den 84 år gamle Lillian Gish – kjent som den første kvinnen av amerikansk kinofilm og som spilte den kvinnelige hovedrollen i The Birth of a Nation (Griffith, 1915) – presenterte Beste film. Da hun summerte opp alle de nominerte, så kalte hun The Elephant Man for historien om verdens mest ulykkelige mann. Ironien her er jo også at filmen gikk tomhendt etter å ha vært nominert for åtte priser denne kvelden. Filmen som vant var Ordinary People, som stakk av med fire priser.

Solidaritetsbevegelsen var en sterk politisk kraft i Polen. Denne tok Andrzej Wajda tak i da han regisserte Man of Marble (1977) og Man of Iron (1981). Hans oppfølger, Man of Iron, gikk hjem med Gullpalmen.

12. juni ble det rapportert at box-office-flopen Heaven’s Gate og flere finansielle problemer innad i United Artists, som var datterselskapet til Transamerica, førte til et tungt og nødvendig valg for Transamerica: å selge. MGM kjøpte dem opp for 350 millioner dollar. (ca. 1 milliard dollar i dag).

Høsten 1981 ble de levende vitne til Meryl Streeps elektriske prestasjon i The French Lieutenant’s Woman. Denne romantiske dramafilmen, med Streep og Jeremy Irons i hovedrollene, viser oss livet til en paleontolog og til en trøblete kvinne. Filmen var den nest mest sette britiske filmen i 1981, etter Chariots of Fire.

Chariots of Fire ble en slager. Filmen handler om to britiske utøvere i De olympiske leker i 1924. En jødisk sprinter og hans kristne rival. Regissør Hugh Hudson valgte å ha ukjente i hovedrollene, med noen veteraner som sterke biroller (slik som John Gielgud, Ian Holm og Lindsay Anderson). Strandscenen hvor atletene løper er filmens mest ikoniske scene og har blitt parodiert i 40 år nå. Særlig med det elektroniske tittelsporet av Vangelis.



5. oktober dør Gloria Grahame av kreft. Hun vant Oscaren for Beste birolle for The Bad and the Beautiful (Minnelli, 1962), men fikk også mye oppmerksomhet som den flørtende Violet Bick i It’s a Wonderful Life (Capra, 1946).

I oktober 1981 ble det vist en film litt utenom det vanlige. En 110 minutter lang film som utelukkende er en samtale mellom to mennesker i en restaurant. Nei, dette var ikke et Andy Warhol-eksperiment. Et år etter det storslagne krimdramaet i Atlantic City, så valgte regissør Louis Malle å gå for en intim retning. Resultatet ble My Dinner With André. Filmen fikk mye positiv kritikk fra Roger Ebert og Gene Siskel, såpass at filmens produsenter sa at deres ros var det som holdt denne filmen rullende på kinoene i USA.

Unik produksjonsdesign fikk seerne oppleve i Tery Gilliams Time Bandits. En film som er helt bananas. Du vet du er på en surrealistisk ferd når filmens hovedkarakter – den elleve år gamle Kevin – blir vekket av seks tidsreisende dverger som spretter ut av klesskapet hans. Dette er den første filmen i Terry Gilliams Fantasiens trilogi.

John Landis‘ An American Werewolf in London må nevnes. Denne skrekkfilmen har fått mye oppmerksomhet for de imponerende make-up-effektene i transformasjonene mellom menneske og varulv. Effektene er både troverdige og makabre, og har ikke et snev av komputergenererte triks.



24. oktober 1981 døde den legendariske kostymedesigneren Edith Head. Kostymene hennes har inkludert bibelske karakterer i Samson & Delilah (DeMille, 1949) og The Ten Commandments (DeMille, 1954), Elvis Presleys sommerlige antrekk i Blue Hawaii (Taurog, 1961), Fred Astaires kostymer i Holiday Inn (Sandrich, 1942), Audrey Hepburns friske antrekk i Roman Holiday (Wyler, 1953) pluss Breakfast at Tiffany (Edwards, 1961), og Grace Kellys glamorøse kjoler i Rear Window (Hitchcock, 1954). Det er et lite utvalg av det imponerende repertoaret hennes. Hun ble nominert til Oscarer hele 35 ganger (!), hvert eneste år siden Akademiet implementerte kategorien Beste kostymedesign i 1948. Hun vant åtte av disse prisene. Mer enn noen kvinne noensinne har vunnet. For den yngre garde kan vi nevne at kostymedesigneren Edna Modes fra The Incredibles og The Incredibles 2 er modellert etter henne.

 

 

30. november 1981 hendte det noe mystisk, nesten som tatt fra en film. Skuespiller Natalie Wood, som sjarmerte verden som den lille jenta i julefilmen Miracle on 34th Street (Seaton, 1947), som tenåring i Rebel Without a Cause (Ray, 1955) og i musikalen West Side Story (Wise & Robbins, 1961), var på en fest på en yacht sammen med ektemannen Robert Wagner og skuespiller Christopher Walken. Natalie sa til dem at hun tenkte seg til sengs. En time senere gikk ektemannen Robert til hytta og der var hun ikke. Han gikk tilbake til båten og så at en jolle var borte. Han tilkalte politiet. Senere fant de henne i vannet en halv mil fra yachten. Hun hadde druknet.

På slutten av året kunne man rapportere at salget av videobåndsopptakere hadde nådd nye milepæler. The New York Times kunne meddele at 20 millioner blanke videobånd, som ble brukt til å spille inn TV-programmer, var solgt i 1981, en økning på 42 prosent i forhold til 1980.

(Artikkelen fortsetter nedenfor.)

LES OGSÅ:

https://kinomagasinet.no/artikkel/filmhistorisk-tilbakeblikk-pa-1971/

 

Toppfilmer fra 1981:

Das Boot

Etter min mening, så er dette soleklart den beste filmen fra 1981. Das Boot er kanskje den mest klaustrofobiske filmopplevelsen du vil ha. En kritikerrost thriller som er blitt anerkjent som skoleeksempelet på ubåt-film. Det at denne filmen ble nominert til seks Oscar-statuetter var nesten ansett som umulig for en utenlandsk film. Vi blir kastet inn i slaget om Atlanterhavet under andre verdenskrig. En historisk hendelse som hvor tyskerne forsøkte å avskjære Storbritannia og Sovjetunionens forsyningslinjer. Vi tar en dukkert i begynnelsen av krigsårene og blir kjent med et team som skal ødelegge britisk skipsfart. Det handler om en gjeng uerfarne og unge menn, som blir matet med propaganda og lærer om brutaliteten av krig. Den blåøyde Kapitänleutnanten (kapteinløytnant) styrer med en jernhånd i en film hvor man må utføre umulige oppdrag fra overordnede, mens tyske ubåter lider store tap rundt dem. Det er en nerveslitende realisme som preger hele dette fantastiske mesterverket. Vi blir kjent med vanskeligheten av å bemanne en ubåt i krigsherjet farvann. Mesteparten av handlingen finner plass i den trange ubåten, så vi kommer veldig tett på karakterensemblet. Det liker jeg godt ved filmen. Vi peller av lagene og blir kjent med den tyske «fienden» som mennesker. Det finnes litt forskjellige versjoner av Das Boot, men uansett hva du ser, så er filmen lang. Og det tærer på nervene også, gjennom musikk og fantastisk foto. Den greier å overføre svettestanken og varmen over på tilskuerne. Denne ikoniske ubåten ble senere brukt i Raiders of the Lost Ark som kom ut samme år.

Ubåten kan også sees på Bavaria Filmstadt i Tyskland. Undertegnede dro dit i 2015.

Reds

Tittelen alene gir oss en flott pekefinger. Her skal vi slutte med elitens frykt for venstreorientert politikk, for nå kommer Warren Beatty med en strålende presentasjon av ideologiske konflikter. Historien om en radikal journalist som skrev om den russiske revolusjonen i Ten Days that Shook the World. Journalisten ved navn John Reed er spilt av Warren Beatty, som har regi og produsentrolle i denne filmen. Beatty gir til og med et strøk av dokumentarisme med intervjuer av øyevitner. Vi blir kastet inn i den spesielle tiden på begynnelsen av 1900-tallet hvor Reed møter feministen Louise Bryant (Diane Keaton) og de drar til Russland for å dekke arbeidernes revolusjon. Ditt politiske ståsted har absolutt ingenting å si for om du vil like denne filmen. Det er en massiv og episk produksjon med strålende skuespillerprestasjoner. Ufattelig kinematografi fra Vittorio Storaro og et fremragende galleri av tidsriktige kostymer.

Raiders of the Lost Ark

Steven Spielberg og George Lucas ønsket å gjenskape magien fra lørdagsmatinéseriene fra 1930-årene. Lawrence Kasdans manus greide å transformere noe som på papiret kanskje var noe en-dimensjonalt tweed-kledd helt til noe unikt. Denne arkeologiprofessoren har en stødig profesjonalisme, men med en sjarm og sans for humor. Er han en tyv av kulturskatter eller vil han gjøre alt for å beskytte dem? Denne rollen er Harrison Ford på sitt beste. Det er med god grunn at Indiana Jones er en av de mest ikoniske heltene i filmhistorien. Raiders of the Lost Ark vekker eventyrlysten hos enhver seer og kombinerer religion og historie på en fremragende måte. Hvis den plutselig vises på TV, så blir man sittende. Helt revet med i historien om jakten på Paktens ark. Det er en klassisk spenningsfilm som man aldri vil glemme.

Possession

Possession er en real hodepine. Det er en film som tærer på deg fysisk og psykisk. Og den er utrolig undervurdert. Etter at Mark (Sam Neill) kommer hjem til Vest-Berlin etter en hemmelighetsfull forretningsreise, så får han vite at kona Anna (Isabelle Adjani) vil skilles. Man trodde det var et lykkelig ekteskap. Men det stopper ikke der. Anna blir mer og mer destruktiv. Hennes mentale helse står på spill, og ting forverres når vi blir introdusert for utroskap i dette forholdet. Andrzej Żuławski står bak regien og setter følelser på hvordan et vanskelig brudd kan tære på følelsene til både mannen, kvinnen, men også barnet. Under overflaten har vi politiske undertoner om Øst- og Vest-Berlin. Filmen finner sted her – midt i den kalde krigen – og peker på hvordan Tyskland også eksisterer i et samlivsbrudd. Det er ikke alt. Graver man enda mer, så finner man spirituell symbolikk. Det er abstrakte og tvetydige elementer som hinter til det overnaturlige, som gir en gudommelig opplevelse over dette kunstverket. Filmen heter tross alt Possession, som både hinter til en konkret besittelse. Mark som føler han må ha kontroll og beskyttelse over hans kone. Men for Annas del, hinter det til noe religiøst og uforklarlig. Det er en film som virkelig er verdt å sette seg inn i.

 

On Golden Pond

Dette er kanskje «foreldrefavoritten» blant mine seks anbefalinger fra 1981. Den som stikker seg litt ut. Den er ikke like ambisiøs som Reds, ikke like imponerende som Das Boot, ikke like skrekkelig som Possession eller like spennende som Raiders of the Lost Ark. Men den er rivende og emosjonell, nesten som et Bergman-drama uten det mystiske og religiøse. Filmen handler om det gamle ekteparet Ethel og Norman Thayer som tilbringer sensommeren på hytta si. Denne gangen er deres datter der. De har hatt en trøblete fortid. Datteren (Jane Fonda) introduserer dem for hennes forlovede og deres 13 år gamle sønn. Det gamle ekteparet er spilt av to veteranskuespillere. Henry Fonda og Katherine Hepburn. Jane Fonda (Henrys datter) kjøpte rettighetene til skuespillet som filmen er basert på helt utelukkende for at hennes far skulle spille denne rollen. Dette radarparet er så genuint ekte at hjertet smelter av å se dem på skjermen. Det er et gammelt ektepar. 100 %. Begge vant naturligvis Oscar for Beste hovedrolle i denne filmen. Dette var Hepburns fjerde Oscar, mens dette her var Fondas aller første (hvis man ikke teller med æresprisen han fikk året før). Fonda var litt for dårlig til å delta på seremonien for å motta den. Han døde i 1982. Jeg skal ikke legge skjul på at kunnskapen om hans død farget min opplevelse av denne nydelige filmen. Det er rett og slett en vakker film.

Mad Max 2

Det var ikke før i oppfølgeren at Mad Max-franchisen virkelig tok seg opp. Den noe billige Mad Max fra 1979 hadde noen kule ideer. Mad Max 2 utviklet dem til noe større og røffere. Mad Max 2 – også kjent som The Road Warrior – følger Max (Mel Gibson) i det post-apokalyptiske Australia, på jakt etter bensin. Han ankommer et oljeraffineri, som er ledet av den barbariske Lord Humungus og hans krigere. Hvordan skal han komme seg ut av dette? Hvordan skal han bekjempe dem? Kan han redde menneskene som bor i ødemarken ved raffineriet? Produksjonsdesignet og stuntarbeidet her er imponerende, og greier på en kreativ måte å kombinere sjangerkonvensjoner fra bilfilmer, samuraiepos, B-filmer i actionsjangeren og westernklassikere. Jeg likte Mad Max: Fury Road veldig godt, men den har fremdeles en del av de «moderne kamerabevegelsene», med glatte kamerasveipinger og nøye planlagte sekvenser. Mad Max 2 er røffere i kantene. Det er nesten så vi som seer tror at dette er en film stuntarbeiderne kunne mistet livet i. Her er det ikke CGI, men bare ren og rå brutalitet i frenetiske actionscener hvor man kan lukte bensinen og føle BDSM-lærkostymene. Et adrenalinkick av en film!