Realisme fortalt på en lavmælt måte.
The Body Remembers When the World Broke Open handler om Rosie (Violet Nelson), en gravid nittenåring som blir mishandlet av kjæresten sin. Historien som fortelles er kort fortalt at Áila (Elle-Máijá Tailfeather) ser Rosie stå på gata, mens kjæresten skriker i bakgrunnen, så hun bestemmer seg for å ta med seg Rosie hjem og forsøker å hjelpe henne til å søke hjelp.
Historien fortelles mer eller mindre i realtid, og kamera følger de to karakterene tett. Dette forsterkes ved at filmen består av mange lange takninger og få klipp.
I tillegg velger filmskaperne (Kathleen Hepburn og Elle-Máijá Tailfeather) å holde kamera på én karakter også i dialogscener, noe som gjør at vi som tilskuere både blir tvunget til å rette blikket mot det kamera bestemmer, men det skaper også en form for realisme.
På mange måter minner The Body Remembers When the World Broke Open om en Dogme 95-film.
Her brukes håndholdt kamera, ikke noe ekstra lyssetting eller rekvisitter og det er nesten ikke noe musikk. Faktisk er det nesten utelukkende miljølyder gjennom hele filmen, noe som også forsterker realismefølelsen.
Kamera følger ofte etter karakterene, eller befinner seg litt på skrått bak. Utsnittet er stort sett halvnær, noe som gjør at det ikke er så lett å plukke opp detaljer, samtidig som vi kommer tett på karakterene.
Tematikken i filmen er selvsagt viktig, og her får vi en fremstilling som er utypisk i fiksjonsfilm. Det finnes ingen enkel løsning og det fulle og hele bildet er mer komplekst.
Jeg er ikke en stor tilhenger av realismefilmer, og det skal mye til for at jeg skal like denne typen filmer, og dette gjenspeiler seg i terningkastet.
Jeg kan se for meg at andre vil få mye mer ut av filmen, men jeg kjedet meg. Det ble for lite historie fortalt – for langsomt!
