Ford v Ferrari er en film å bli både fartsblind og fartsgal av! Det beste av alt er at den passer selv for de som ikke bryr seg om bil.
Ford v Ferrari er en svært lekker film: den har nydelige kameraføringer kombinert med et herlig lydbilde – og flott musikk. Det resulteter i scener som ga undertegnede gåsehud – opptil flere ganger.
Etter å ha laget filmer som Logan og The Wolverine, tar regissør James Mangold en skikkelig rask u-sving med bilfilmen Ford v Ferrari.
Min egen interesse for biler nådde det tidlige høydepunktet da jeg var tre-fire år. Da gjettet jeg ivrig navn på bilmerkene jeg så mens jeg gikk sammen med faren min på vei hjem fra barnehagen.
Interessen for biler har sakte, men sikkert sunket, frem til godt voksen alder. Ikke har jeg førerkort heller!
Men det spørs om bildilla fikk en aldri så liten bensininnsprøytning nå.
For det er med glede jeg kan bekrefte at den sanne historien om duoen Ken Miles og Caroll Shelby, som er essensen i Ford v Ferrari, virkelig er en film for alle, om du er bilinteressert eller ikke. Dette er en av årets beste filmer! Nå er vi også på den tiden av året hvor et slikt utsagn faktisk kan holde vann, siden vi har sett de fleste pr. nå.
Mr. Mangold & Co tar oss med til året 1966. Amerikanske Ford Motor Company er snurte. De fikk ikke kjøpe italienske Ferrari. Så Mr. Ford er fast bestemt på å bygge en ny superbil, for å knuse konkurrenten Ferrari. Bildesigneren Caroll Shelby (Matt Damon) slår seg sammen med den fryktløse sjåføren Ken Miles (Christian Bale), og sammen forsøker de å bygge en bil som skal konkurrere mot Ferrari i det beryktede 24-timers løpet Le Mans i Frankrike.
Ford v Ferrari grep meg på en måte ingen andre filmer har gjort i 2019. Spilletiden på 2 timer og 32 minutter er fylt av entusiastiske skuespillerprestasjoner, et fantastisk kameraarbeid og intense actionsekvenser. Du rekker ikke kjede deg et eneste sekund før filmen er over.
Skuespillerprestasjonene får fram en entusiasme som virkelig får karakterene til å skinne. Mangold tar seg god tid med duoen, og gir oss innblikk i livene deres utenfor oppdraget. Dette er virkelig noe de begge brenner for. Til tross for farene, den dårlige oddsen, og Fords kjipe retningslinjer, tar de hver arbeidsdag med et smil. Filmen overdriver kanskje litt i framstillingen av italienerne, men ellers er Miles og Shelby en duo som det er vanskelig å ikke heie på.
Regissøren og hans filmstab har også gjort en fenomenal jobb med racingsekvensene. Her snakker vi om «immersive» i opphøyd potens. Kameraføringene og lydbildet drar deg inn i passasjersetet. Det er spennende, men til tider fryktelig ubehagelig. Farene ved oppdraget etableres tidlig i filmen, og når den kommer til sin siste akt, er man fullt klar over hva som står på spill. Om noe går galt, som at motoren ryker, et hjul punkterer, eller en skrue løsner, vil dette være slutten på Ken Miles.
Spenn fast setebeltene!
Kom deg på kino, men husk fartsgrensen på vei hjem.
