DC har rettet inn skipet folkens. Det er sikkert og visst!
Det er umulig å prate om superheltfilmer i dag uten å prate om rivaliseringen mellom Marvel og DC fansen. Denne rivaliseringen er sterkere enn noen gang tidlig i 2019 da Marvel slapp sin superheltfilm, Captain Marvel, kun en måned før Shazam sin premiere-dato. Hvorfor er dette interessant? Jo, fordi både Captain Marvel og Shazam har en litt komplisert historie da Shazam originalt het Captain Marvel da karakteren ble skapt på 40-tallet av Fawcett Comics.
Fawcett Comics ble senere saksøkt av DC Comics fordi DC Comics mente Fawcett sin Captain Marvel var altfor lik DC sin Supermann. DC Comics vant saken i retten og Fawcett Comics sluttet så å publisere sin Captain Marvel tegneserie. På sent 60-tallet fikk Marvel Comics rettighetene til varemerket «Captain Marvel» og begynte så å publisere tegneserier om karakteren som i dag har utviklet seg til å bli Carol Danvers som vi så på lerretet i mars 2019 fra Marvel Studios. I 1973 fortsatte DC Comics å publisere Fawcett Comics sin versjon av Captain Marvel, men under det nye navnet Shazam, som er karakteren vi møter i denne filmen!
Komplisert? Helt enig.
Poenget jeg skal frem til med denne lange og forvirrende introen er at jeg har personlig aldri har lagt stor vekt på denne rivaliseringen mellom disse to studio gigantene. Jeg har absolutt vært klar på hvilke filmer jeg har likt og ikke likt, men for å være helt ærlig: Hvis ikke Shazam er filmen som ivertfall får de mest hardbarka Marvel fans til å rykke litt på smilebåndet så vil ingenting det.
Shazam omhandler den 15 år gamle Billy Batson (Asher Angel) som får evnen til å transformere seg inn til en supersterk trollmann ved navn Shazam (Zachary Levi). Så han er hovedsakelig en 15 år gammel gutt i en voksen manns kropp. Dette skaper utrolig mange underholdende og latterfulle scener. Jeg vil spesielt nevne scenene, som så smått er vist i traileren, hvor Shazam og hans fosterbror Freddy (Jack Dylan Grazer) skal finne ut hvilke superkrefter Shazam har. Lattermuskelen fikk god trim her, og det skyldes spesielt en eksepsjonelt utført hovedrolle fra Zachary Levi som Shazam. Han var absolutt det perfekte valget for denne rollen da han selv har sagt i intervjuer at han identifiserer seg selv som ung til sinns.
Shazam er ikke bare morsom. Den svinger også innom temaer som blant annet tilhørighet og familie. Dette kommer spesielt frem i situasjoner som omhandler Billy Batson og hans fosterfamilie. Filmen bærer mange gode moralske budskap på sine skuldre, og dette syntes jeg er flott. Billy sin fosterfamilie består av en fantastisk gjeng med barneskuespillere som gjør en utrolig god jobb både humoristisk og dramatisk. Min favoritt av disse barna endte opp med å være sjarmtrollet Darla Dudley (Faithe C. Herman).
Mark Strong dukker opp som filmens skurk, og jeg syntes han gjorde en helt grei jobb med materialet han har blitt gitt. Han er ikke ukjent med å spille rollen som slem da vi har sett han ta på seg roller som blant annet Professor Moriarty i Sherlock Holmes og Sinestro i Green Lantern. Han spiller skurken Doctor Sivana som jeg nok må si er en middelmådig antagonist med samme bakgrunn og krefter som helten vår. Basert på dette så føltes rivaliseringen mellom Shazam og Sivana ut som en mer utvannet og doven versjon av Supermann og General Zod fra Man of Steel. Doctor Sivana har med seg noen animerte monster karakterer på laget, og selv om designet på disse monstrene var relativt kult så var dessverre ikke animasjonen helt stilren på dem. Dette ble veldig distraherende i lengden. Men med det sagt så utveier det positive absolutt det negative her og dette forteller meg at Warner Brothers og DC endelig har forstått hvor viktig det er å appellere til regissørens ferdigheter og visjon, og de har tydelig gitt regissør David F. Sandberg masse rom og frihet til det her.
La oss prate litt om David F. Sandberg. Med kun to filmer under beltet, Lights Out (2016) og Annabelle: Creation (2017), så ble svenske David F. Sandberg nok en skrekkfilm regissør som har blitt plukket opp av et av de store studioene for å videre ytre superhelt-sjangeren. Han er i godt selskap med blant annet James Wan (Aquaman, The Conjuring), Scott Derrickson (Doctor Strange, Sinister) og Sam Raimi (Spider-Man, The Evil Dead). Grunnen til at nettopp skrekkfilm regissørene blir hentet inn til disse prosjektene tror jeg kommer av at de har et spesielt øve for det overnaturlige og ekstraordinære og David F. Sandberg er ikke noe unntak. Han viser tydelig i Shazam at han klarer å ha mange baller i luften på en gang uten å miste fokus på målet. Han får tilfredsstilt sin skrekkfilm bakgrunn med å implementere fryktinngytende CGI karakterer samtidig som å få frem filmens sterkeste side, nemlig humoren.
Tilbake til poenget mitt med at Warner Brothers og DC har rettet inn skuta si. Det kommer veldig tydelig frem nå etter både Aquaman og Shazam at de har implementert en ny formel til filmene sine. Selvom Aquaman og Shazam teknisk sett er i samme univers som Man of Steel, Batman v. Superman, Wonder Woman og Justice League så føles det faktisk ut som at de er litt separert med tanke på stil. Hvis dette er gjort med intensjon så vil jeg si at dette er en veldig forfriskende utvikling å være vitne til, da denne type humor, spetakkel og følelse kler DC veldig godt. Med filmer som Todd Philips sin Joker og James Gunn sin stille reboot av Suicide Squad i horisonten så har jeg troen på at Warner Brothers og DC klarer å fortsette å stå på egne bein fremover uten å måtte hele tiden føle at de må leke sisten med Marvel Studios.
For å sette prikken over i’en så vil jeg avslutte med å si at Shazam var, på lik linje med Aquaman, et stort og underholdende steg i noe som virker som korrekt retning for DC, og jeg gleder meg til kommende DC filmer, og det var en setning jeg ikke trudde jeg kom til å skrive.
