Filmen starter med utgangspunkt i en tilsynelatende koselig hyttetur. Tilsynelatende, for det er da aldri noe hygge med en hytte i skogen da det kommer til skrekkfilmer. Det vet alle!
(Om du ønsker å få alle overraskelsene denne filmen har å by på, så dropper du å se traileren og å lese andre anmeldelser enn denne. For denne anmeldelsen kan du trygt lese. Den er spoilerfri.)
Ekteparet Jackie (Hannah Emily Anderson) og kona Jules (Brittany Allen) drar ut til det øde hytteområdet hvor Jackie tilbragte mye tid i barndommen for å feire sitt ettårsjubileum som gifte. Med unntak av et par i hytta over vannet er det ingen mennesker i umiddelbar nærhet. De er med andre ord ganske alene. En klassisk skrekkvri. Kvelden siger på og ganske raskt begynner hyggen å etterlate seg små skår i gleden. Mye tyder på at noe er i ferd med å skje. Noe uventet, noe drastisk, men hvordan og hvorfor står enda uklart.
De er fremme ved hytta, Jakcie spiller gitar og synger om en demon på innsiden, Jules er forelsket, men oppleves også som betenkt ved noen av tingene og hintene som åpenbart, men også subtilt utfolder seg. Rundt 30 minutters merket, gjør filmen en brå vending. Jeg vil ikke nøyaktig gå inn på hva som skjer, da dette kom som en overraskelse, i alle fall på meg. Og her starter en jakt gjennom skogen, gjennom huset. Konfrontasjon og mer jakt. Filmen har en god avslutning, men her kunne jeg ønske at det hadde ligget en tvist som gjorde filmen enda mer komplett.
I mylderet av skrekk og gru, frykt og flukt forsøker Jackie å nøste opp i fortidens spøkelser. Hun prøver å finne svar på hvorfor det som skjer skjer. Og skjelettene veltes ut av skapet. Da plottet blir åpenbart kan det først oppleves som noe vagt, men der igjen er det mange tilfeller av dette i den virkelig verden. Vi har jo saker som Orderud, med motiver som arv, i denne filmen forsikring, men med fellesnevner i penger som gevinst. Det som skiller denne filmens skurk fra andre pengelystne mordere er det faktum at denne også gjør dette av ren lyst. Skurken viser seg som en kaldblodig psykopatisk karakter som ikke går av veien for et godt mord.
Filmen gir meg assosiasjoner til norske Villmark (2003), og den franske Switchblade Romance/High Tention (2003). Førstnevnte fordi den gir meg grøssninger bare ved synet av et tre. Og Switchblade fordi den handler om to jenter på tur, flukt, overraskelser og skummel atmosfære.
Stemningsmusikken er vanvittig god, og skuespillet er upåklagelig. Spesielt fra hovedpersonene. De er råbra. Manuset er også godt, og filmen flyter raskt og uten unødvendig dødtid. Vi befinner oss i vakre omgivelser, men stemningene er ekkel og skummel hele veien.
Skal du se skrekk-thrillere i denne nyttårstid, vil jeg anbefale Switchblade Romance, Villmark og selvfølgelig denne da den kommer på kino nå rett på nyåret 2019. Nyt!
