Sorry to Bother You er en skikkelig merkelig film.
Dette er heldigvis ikke en negativ ting. Jeg kan garantere deg at du ikke klarer å gjette deg frem til hva som kommer til å skje scene etter scene, for dette er et surrealistisk lappeteppe.
Filmen handler om Cassius Green (Lakeith Stanfield – «Atlanta») som får seg jobb som telefonselger. Der må han finne sin indre hvite stemme (David Cross – «Arrested Development») for å bli en suksessfull selger. Samtidig foregår det merkelige ting i denne alternative virkeligheten, og gjennom nyhetssendinger og avisoverskrifter får vi vite om en bedrift som holder på i gråsonen mot slaveri. Cassius er sammen med Detroit (Tessa Thompson – Thor: Ragnarok) – en kunstner som selv har sin egen underhistorie.
Navnet Cassius Green er et tydelig ordspill på Cash is Green, og er tett knyttet til et av filmens underliggende temaer. For Sorry to Bother You forsøker å kommentere på flere av samtidens utfordringer gjennom sine absurde fremstillinger av karakterer og subjektive visuelle og auditive virkemidler. Mens Cassius gjør det han kan for å sikre seg egen suksess og penger (med gode intensjoner riktignok), følger vi også vennene hans sin kamp om minstekrav som fører til streik. Kjæresten bruker kunsten til å si noe om de rikes utnyttelse av de fattiges ressurser – et tema som går igjen på flere plan. Filmen tar også tak i raseskiller, politivold og mangel på moralske sperrer hos de høye herrer.
Dette høres voldsomt ut, men alt er gjort med en bitende satirisk distanse. Det hele blir såpass surrealistisk at man må se bak det øverste laget for å få med seg alle allegoriene og metaforene. Det er på mange måter store likheter med filmene til Michel Gondry, noe som kommer ekstra tydelig frem i en scene hvor en animasjonsfilm er laget av «Michel Dongry»…
Visuelt sett er det mye interessant i Sorry to Bother You, fra noen fiffige overganger mellom scener i starten av filmen, til de mer stiliserte bildene senere. Lokasjoner og klesstiler er også med på å skape et inntrykk av en verden som er veldig lik vår egen, men med små endringer som gjør det lettere for en filmskaper å kommentere dagens samfunn. Måten filmen blir fortalt på kan best kalles for en subjektiv fortellerstil, der det til tider er vanskelig å skille mellom faktiske hendelser og Cassius sin subjektive opplevelse av det hele.
Skuespillerne er gode og filmskaper Boots Riley har gjort gode valg med å finne de hviteste stemmene der ute til å være voice-over som de «hvite» stemmene til mørkhudete skuespillere, nemlig David Cross som Cassius Green og Patton Oswalt som Mr.___ (navnet er sensurert og høres kun som et pip i filmen). Hovedrolleinnhaveren Lakeith Stanfield gjør en god jobb med å guide oss gjennom galskapen, og sammen med Tessa Thompson, Jermaine Fowler og Steven Yeun («The Walking Dead») får vi et bilde av de få naturlige karakterene i filmen. Armie Hammer stjeler de fleste scenene han er med i som den eksentriske rikingen Steve Lift. Danny Glover dukker også opp i en mindre rolle, og man kan jo lett gjette seg til hvilket sitat han kommer med som en referanse til Dødelig Våpen-filmene han spilte i…
Sorry to Bother You er ikke en film for de store massene, men for filmelskere som ønsker en film med mange lag, nydelig produksjonsdesign, referanser og samfunnskritikk, er det kanskje en av de beste filmene på mange år. Allikevel blir det litt vel mye. Det blir så mange lag at man egentlig ikke kommer til kjernen, og det samfunnskritiske forsvinner litt i all surrealismen. For Sorry to Bother You blir bare mer og mer absurd for hvert spilleminutt.
