Joaquin Phoenix briljerer som alkoholiker. Problemet er at glasset er snart tomt.
Tidligere i år sjokkerte Joaquin Phoenix oss med den voldelige karakteren i Lynne Ramsays You Were Never Really Here.
Nå slår han på stortromma enda en gang og gir oss et nyansert bilde på en alkoholiker.
Han spiller rollen som John Callahan: en kåt festløve som blir lam fra livet og ned etter at en fylleaften på 70-tallet ledet til et stygt bilkrasj. Hans kompis Dexter (Jack Black) kom uskadd ut av hendelsen. John sliter fremdeles med alkoholen og blir kjent med en rekke mennesker som ønsker å hjelpe ham, blant annet Donnie (Jonah Hill) og den svenske Annu (Rooney Mara). På veien mot en edru hverdag oppdager han gleden av å lage satiriske illustrasjoner.
Regissør Gus van Sant har tidligere hoppet fram og tilbake i begge ender av spekteret mellom søppelfilm og kvalitetsfilm.
Det siste tiåret har ikke Gus van Sant hatt mye å skryte av, men Don’t Worry, He Won’t Get Far on Foot er et håp for fremtidige kvalitetsfilmer, selv om denne blir neppe en klassiker. Filmen er en standard og grei biografifilm, med noen utradisjonelle vendinger, som omfatter noen hendelser i livet til vår hovedperson. Filmens tittel kommer fra en av tittelkarakterens tegneseriestriper, som gjør et pek på sitt eget handikap. Callahan hadde nemlig ingen hemninger i illustrasjonene sine, hvor han hadde fleipet med alt fra feminister til Ku Klux Klan.
Vi har hatt fascinerende tolkninger av protagonister med alkoholproblemer i filmhistorien før. Fra Ray Millands karakter i Forspilte dager (Wilder, 1945) eller Nicolas Cages karakter i Leaving Las Vegas (Figgis, 1995).
I disse filmene eksisterer karakterene i dans med de resterende filmatiske elementene, og utgjør dypt resonnerende filmopplevelser. Jeg kan ikke si helt det samme om denne.
Her har nesten alt som ikke heter Joaquin Phoenix like mye vekt som en ølkork. Birollene er svake og har overraskende få konsekvenser til hovedpersonens karakterutvikling og liv, selv om filmen insisterer på det. Det nærmeste er enkelte scener med den homofile Jesus-figuren Donnie i et pussig skuespillervalg i Jonah Hill, som er en skuespiller man sjeldent tar seriøst inntil han får en god regissør som kan ta ham til nye nivåer. (Akkurat som Martin Scorsese fikk fram i Jonah Hills karakter i The Wolf of Wall Street). Han er en underfundig karakter i denne filmen og er langt ifra kaliberet til Phoenix, men får fram en jordnær ærlighet i rollen som gruppeleder.
Resten er ikke mye å skryte av. Jeg kan knapt huske navnene på noen andre enn de to, selv om filmen prøver å trekke tråder i veldig mange retninger og belyse temaer som homofili og kreft i samsvar med Callahans historie.
Til syvende og sist sitter man med følelsen av at dette var egentlig en veldig lang reklamefilm for Anonyme Alkoholikere. Vi blir kanskje påminnet «tolv-stegsprogrammet« litt for mange ganger, som frarøver en berikende, engasjerende og emosjonell fortelling.
Halvveis ute i filmen, så er det ikke så mye mer å plukke av. Det drivet vi hadde er borte og det føles plutselig ut som vi blir kastet inn i situasjonskomedien My Name is Earl når vi følger Callahan som prøver å komme på bedringens vei. Karakteren John Callahan er kanskje ikke det mest fascinerende individet man kan lage en biografifilm om, men det er Joaquin Phoenix’ sin prestasjon som gjør han spennende. Takk og lov for det!
Det er smerten han føler når han innser at han er lam for resten av livet, hans turbulente forhold til sin familie eller de varierte raseriutbruddene han har ovenfor andre mennesker som prøver å hjelpe ham gjør filmen verdt å se. Det er nesten så han gjør rullestolen levende. Phoenix tar manuset til nye høyder.
Her må jeg trekke fram hvordan filmen leker i dialogen, som har en stor dose humor i de såre stundene. Det trengs i en film som nærmer seg å være en propagandafilm for Anonyme Alkoholikere, men de viser i alle fall at Gus van Sant har fremdeles genistrekene inne i seg, som vi ikke har sett siden den Oscar-nominerte Milk.
