Skyscraper kan enkelt oppsummeres som Die Hard møter Inferno i flammer, men uten sjarmen, spenningen og kulheten som man skulle forvente fulgte med en slik sammenligning.
Dwayne Johnson er Will Sawyer, en tidligere FBI elitesoldat, som etter en mislykket gisselsituasjon har «trukket seg tilbake» og nå jobber med å sikkerhetsvurdere skyskrapere. Han har fått oppdraget med å vurdere sikkerheten i «The Pearl», en ny, høyteknologisk skyskraper i Hong Kong som er over tre ganger så høy som Empire State Building. Sammen med kone og to barn reiser Sawyer til Hong Kong og får bo i en av luksussuitene i «The Pearl».
Mens Sawyer gjør jobben sin dukker det opp en gjeng skandinaviske skurker ledet av Roland Møller. De setter fyr på bygningen, og ender tilfeldigvis opp med å sette fyr på akkurat den etasjen hvor familien til Sawyer befinner seg. Nå må han tross skurker, flammer og politi klare å redde familien sin.
For å lykkes med denne type actionfilm er det en del regler som må være på plass. Helten må være en person vi kan identifisere oss med og vi må bli kjent med hans styrker og svakheter. Skurkene må være tydelige og ikke minst må vi skjønne hvorfor de gjør det de gjør. Og til slutt må åstedet fungere som en karakter i seg selv og vi som publikum må forstå hvor helten og skurkene befinner seg i forhold til hverandre. Skyscraper synder mot alle disse reglene.
Will Sawyer er så nære en superhelt det er mulig å komme. Det er nesten ingenting med han som en vanlig tilskuer kan relatere seg til, han er ekstremt muskuløs, dyktig til alt han gjør og det ser ikke ut til at han kan kjenne smerte. Joda, han mangler riktignok en fot, men det virker mest som et symptom på slapt manusarbeid; en enkel gimmick for å gi karakteren et snev av en svakhet.
Det kommer vel neppe som noen overraskelse hvis jeg avslører at et manglende bein ikke nødvendigvis sinker vår helt. Når han i tillegg knapt viser frykt når han klatrer opp utsiden av en kran flere hundre meter over bakken, for så å stupe inn i skyskraperen, hvorfor skal publikum orke å engasjere seg?
Skurkene i filmen blir knapt introdusert. Forklaringen på hvem de er og hva de er ute etter kommer sent i filmen og frem til da er de kun generiske onde menn og en stykk svært ond kvinne. Når vi så til slutt finner ut hva som driver dem er det en svært lite tilfredsstillende forklaring. Planen til skurkene er rett og slett ikke troverdig.
Når det kommer til selve skyskraperen får vi aldri noen skikkelig følelse med hvor vi befinner oss. Hver scene går over i hverandre uten at vi klarer å henge helt med på hvor i bygningen vi er. Er vi rett over brannen? Og i såfall, hvorfor er det ikke varmere eller mer røyk? Heldigvis går det aldri lang tid før noen sier høyt hvilken etasje de befinner seg i og hvor brannen er.
Dette fører meg over til mitt største problem med filmen; hvorfor må alle karakterene snakke høyt, gjerne med seg selv, og forklare alt de gjør og har planer om å gjøre til enhver tid? Filmen tar absolutt ingen sjanser når det kommer til forståelsen av den relativt ukompliserte handlingen.
Men ikke for det, det er jo også noen sekvenser i filmen som ikke gir noe mening for noen, ikke engang for karakterene. Hva er for eksempel poenget med denne gigantiske perlen på toppen av skyskraperen? Høyteknologisk vinduder, ja vel, men hva i all verden skal den brukes til?
Nå virker jeg svært negativ her, men jeg må innrømme at jeg ikke kjedet meg i kinosalen, selv om jeg heller aldri var svært engasjert.
Det blir jo aldri helt feil å sette seg i en kinosal midt på sommeren, slå av hjernen og kose seg med en katastrofefilm. Jeg skulle selvfølgelig ha ønsket at dette var noe nærmere Die Hard enn 2012, men den gang ei. Die Hard sitter fremdeles stødig på tronen over høyhus-action-filmene. Blodig singlet og «Yippee ki-yay, motherfucker» slår maori-tatoveringer i bar overkropp og «Daddy loves who?» når som helst!
Takk til Trondheim Kino for presseadgang.
