Jeg elsker animasjon generelt, og spesielt Pixar-filmene har jeg altid hatt stor sans for.
I 2006 ble feelgood-filmen Biler utgitt, og tok seerne verden over med storm.
I 2011 kom Biler 2 og den ble slaktet av de fleste anmeldere for å være en masete, barnslig og en tom oppfølger laget for å selge mer leketøy. Altså ikke en film med historien i sentrum slik Pixar har for vane. Her var det mye mer Disney-business enn Pixar-kreativitet.
En morsom detalj er at kritikken de fikk om mammon-dyrking er innbakt i historien i Biler 3. Animasjonen er intelligent og fartsfylt, birollene er morsomme og ja, det ER nok historie til også å engasjere en voksen publikummer, om du ser bort i fra de delene av filmen med masse biler som konstant børner rundt en bane.
Dette er ikke Rocky-film-storyen om en gammel champion, altså racerbilen Lynet McQueen (originalstemme: Owen Williams, norsk stemme Espen Sandvik), som skal trenes tilbake til ringen som engasjerer meg. Derimot mener jeg hovedhistorien handler om sidekicket, den kvinnelige treneren Cruz Ramirez (originalstemme Cristela Alonzo, norsk stemme Børning-stjernen Jenny Skavlan).
Filmen har to ekstremt viktige replikker som jeg håper alle foreldre bruker bevisst for å gjøre sine håpefulle til menn og kvinner for framtiden. Den gule jente-bilen Cruz avslører for helten Lynet at den gangen hun fulgte drømmen sin og møtte opp til start i sitt første bilrace så skjønte hun at hun var annerledes enn de andre guttebilene, og at hun ikke var skapt til å være racerbil. Hun kjørte fra banen uten en gang å prøve, og ble trener i stedet.
– Jeg trodde at jeg aldri kunne vinne. Når begynte du å tro at du kunne klare det? spør Cruz.
– Jeg har aldri tenkt over at jeg ikke kunne, svarer Lynet.
Når i tillegg både sjefen hennes, og en ufyselig ung slabbedask av en vinnerbil, bruker åpenbare mannlige hersketeknikker overfor den unge Cruz så er det lett å merke en feministisk klang i denne historien. I tillegg er jo Cruz latino med mulighet for dobbel diskriminering. Dette er en film til alle jenter som vil bli en vinner på guttas arena. Og til gutta som prøver å hindre dem. Lynet ender opp med å ta noen overraskende valg, så på den måten er hans historie også interessant.
Disney har i mange år prøvd å følge med i tiden for å tilfredsstille amerikanske likestillingsidealer. Jeg syns Biler 3 på en kul måte tar opp den skjulte diskrimineringen i vår del av verden.
Selv om animasjonen er en nytelse å se på, så flommer ikke denne filmen over av kreative påfunn. Mye vrooom i lydbildet, og musikken er stort sett gamle låter om igjen.
Best på både action og overraskende vendinger er racet på «Demolition-banen». Der finner vi også den vanvittige Miss Fritter, et vrak av en skolebuss som er den mest fryktede og nådeløse kræsjeren. Kult også når Cruz og Lynet kjører med gamle-kara i skauen. Men generelt sett er ikke filmen et overflodshorn av oppfinnsomhet vi er vant til i de virkelig gode Pixar/Disney-filmene som Wall-E eller Shrek.
Jeg er også litt usikker på hvilken aldersgruppe denne filmen egentlig passer for? Mye voksent språk, en tematikk som mest handler om 40-årskrisa og noen kjedelige scener med mye prat og bil-statistikk. Kanskje de har laget den for de 6-7-8-åringene som så Biler og nå har blitt rundt 20? Unge pappaer som har sine sønner for seg selv vil sikkert ta seg en tur på kino for å se denne filmen, men jeg synes også at mammaer bør ta med både sønner og døtre.
De sjarmerende snakkende bilene treffer hjertet til mange barn, også andre enn de små nerdene som virkelig KAN noe om bilrace.
Filmen ble sett med originaltale og anmelderen betalte billetten selv hos Nordisk Film Kino Saga i Oslo.