Baywatch lider av å være hverken fugl eller fisk. Filmen vaker i vannkanten og vet ikke om den skal dykke skikkelig ned eller holde hodet over vannet.
Dette er tiden for filmatiseringer av gamle TV-serier, nyversjoner av 80- og 90-tallets småsjarmerende show. 21 Jump Street klarte mesterverket å lage ikke bare én, men to gode komedier basert på TV-serien. Det har også vært andre forsøk, med varierende hell, som f.eks. The A-Team.
Denne gangen er det strandløvene som både rullet over TV-skjermene og i fantasien til tenåringsgutter verden over på 90-tallet, som blir forsøkt opphøyet til det store lerretet.
Dessverre blir det ikke noen tier på poengtavlene til stupedommerne. Regissør Seth Gordon (Horrible Bosses, Identity Thief) forsøker å lage en film som både er tullete og litt seriøs, og det fungerer ikke i det hele tatt. Plottet er helt greit, men det er det egentlig ingen av tilskuerne som bryr seg noe om. Derfor blir det langt mellom vitsene. Noen vitser er som en sprek sjøørret, mens andre er så flate som en flyndre.
Klippingen virker amatørmessig, og kostymene er latterlige. Hvorfor har bikinitoppene og badedraktene til damene glidelås? Det må da ruste i det de treffer saltvannsoverflaten? Referansene er banale i form av at de sier navnet på artister, filmer og annet. Det er selvfølgelig et par obligatoriske gjesteopptredner fra den originale serien, men også disse er bortkastede og fremstår som totalt unødvendige.
Samtlige skuespillere er krampaktige og kjemien mellom dem er totalt fraværende. Ikke engang Mitch (Dwayne Johnson) sitt karismatiske smil klarer å redde dette falleferdige sandslottet av en film. De eneste skuespillerne som har et snev av kjemi er Ronnie (Jon Bass) og C.J. (Kelly Rohrbach). Den desidert morsomste scenen i filmen er det de som står for.
Retromusikken gjør et forsøk på å få deg til å huske 90-tallet, men det virker veldig malplassert, som en fisk på land.
Puppe- og penis-praten mellom Summer (Alexandra Daddario) og Matt Brody (Zac Efron) blir barnslig og oppblåst som en pinnsvinfisk.
I stedet for å se hele filmen kan du like gjerne bare se trailerne, de morsomste delene er der, med unntak av en scene, som inkluderer en strandstol og underlivshumor.
Baywatchs største problem er at den ikke tør å være gal nok i humoren til å fungere på linje med The Hangover, mens den helt tydelig forsøker på det. Den er heller ikke seriøs nok til at publikum blir engasjert i historien.
Etter to timer med pene kropper på lerretet, sitter man igjen med følelsen av en strandtur hvor vannet var varmt, men badebuksa er full av sand, iskremen smeltet, og håndkledet skled ned mens du skiftet.
Takk til SF Kino Ski for presseadgang.
