Manchester by the Sea er en film som vil gjøre sterkt inntrykk på mange. Du må bare ha tålmodighet til å nyte en film som bruker tid på å fortelle historien.
Filmen handler om en mann som må reise tilbake til hjemstedet (byen Manchester i Massachussets i USA) for å ta seg av nevøen sin da broren dør.
Der vekkes gamle, vonde minner til live, og vi følger Lee Chandler (Casey Affleck) sin kamp om å takle fortiden samtidig som han prøver å få kontroll over nåtiden.
Gjennom tilbakeblikk, fordelt ujevnt gjennom filmen, får vi gradvis innsikt i både hyggelige og forferdelige minner.
Filmens første scene viser en båt som fyller mesteparten av skjermen. Gradvis byttes musikken ut med dialogen mellom to personer i denne fiskebåten. Stemningen er løs og humoristisk, og vi ser en onkel storkose seg sammen med sin unge nevø.
Det hele er filmet i heltotalt utsnitt, noe som gjør at vi egentlig ikke kommer skikkelig inn på personene.
Dette er et tøft valg som også benyttes ved flere scener i løpet av filmen. På denne måten blir vi som tilskuere holdt litt på avstand, og må virkelig skjerpe konsentrasjonen for å kunne ta del i samtalene. Dette er ikke ment som negativ kritikk.
Dette er åpenbart et bevisst grep fra regissøren Kenneth Lonegan, og dette er bare ett av flere grep som får denne filmen til å skille seg fra mengden.
Vi hopper frem til hovedkarakteren Lee og ser ham utføre hverdagens gjøremål. Gjennom flere scener blir vi fortalt hvordan hans tilværelse er. Igjen har regissøren benyttet en spesiell innramming av bildet.
Man kan se tydelig inspirasjon fra den store western-regissøren John Ford, når vi får se Lee hjelpe beboerne i blokkene han er vaktmester for. Her blir han filmet gjennom en døråpning, som var et av kjennetegnene til Ford.
Filmen benytter seg av en mediterende og rolig fremstillingsmåte, og forhaster seg aldri. Historien bruker god tid på å bli fortalt, og noen ganger føles det som om enkelte scener er overflødige. Allikevel har disse scenene en verdi ved at de er med på å bygge en realistisk verden.
Det er nettopp dette som er det aller beste med filmen. Den fremstiller både situasjoner og mennesker på en realistisk måte, som noe du kan kjenne deg igjen i, eller i det minste innrømme ligger nærmere virkeligheten enn hvordan filmer skildrer slike situasjoner til vanlig.
Selve historien er ganske rett frem, men fremstillingen og måten den blir fortalt på er det som gjør at denne filmen gjør et positivt inntrykk på meg, og at den skiller seg fra lignende filmer.
Skuespillerpresentasjonene er litt varierende, men de fleste virker ekte og fungerer til denne måten å fremstille en historie på.
Casey Affleck spiller med hele kroppen, og hans tilsynelatende harde ytre, slår sprekker når du legger merke til detaljene i kroppsspråket. Han vant fortjent en Golden Globe 2017 for beste skuespiller i en dramafilm for denne filmen.
Visuelt er filmen nesten mediterende i sine saktegående kameraføringer og maleriske innklippsbilder. Plasseringen av karakterene i bildet er behagelig, selv om det noen ganger virker litt for oppstilt. Æren for dette går i stor grad til fotograf Jody Lee Lipes.
Dessverre er det et par småting som trekker filmens karakter litt ned.
Bruken av klassisk musikk i flere av scenene virker lite gjennomarbeidet og slår imot publikum i form av klisjéaktig valg av musikk. I tillegg blir filmens totale spilletid på godt over to timer litt i overkant mye for en film med et så rolig filmspråk.
