Etter stormen er den nyeste filmen fra festivalfavoritten Hirokazu Kore-eda. Filmen føyer seg inn i en stadig lengre rekke kvalitetsfilmer fra Kore-eda, som åpenbart flyter på en kreativ bølge.
Etter stormen er en japansk film er både skrevet og regissert av den velkjente japanske regissøren Hirokazu Kore-eda. Han er blant de faste innslagene under Cannes’ årlige filmfestivaler. Dette er er med god grunn da Kore-eda uten tvil er en av Japans mest spennende filmskapere for øyeblikket.
Med en rekke gode filmer bak seg, som for eksempel Nobody Knows (2004), Still Walking (2008), Som far, så sønn (2013), og senest i fjor, Søstre (2015). Etter stormen ble faktisk produsert samtidig med Søstre fordi den filmen ble spilt inn i flere perioder da den benytter seg av forskjellige årstider. I en seks ukers periode, hvor det var opphold i innspillingen av Søstre, klarte dermed Kore-eda og hans team å spille inn Etter stormen, som til syvende og sist ble ferdigstilt i ettertid av Søstre.
Etter stormen handler om den prisvinnende forfatteren Ryota, som nå jobber som privatdetektiv for å gjøre undersøkelser til oppfølgerboken som han sliter med å ferdigstille, selv femten år etter debuten.
Ryota lever et frustrerende liv. Han sliter med kreativiteten og klarer ikke å komme videre i arbeidet sitt med oppfølgerboken, han har et anstrengt forhold til sin søster, og et enda mer anstrengt forhold til sin ekskone. Han får bare treffe den unge sønnen sin en gang i måneden, og selv det er i ferd med å forsvinne da han sliter med å betale barnebidragene. Grunnen til at han sliter med dette er at han kaster bort alle pengene sine på gambling.
Et gjennomgående tema i Kore-edas filmografi er spørsmålet om omgivelser mot genetikk. Grunnen til at Ryota ikke klarer å få livet sitt på rett vei igjen er at han er avhengig av spilling. Det kommer frem at Ryota ikke er den første i slekten som sliter med dette, og Ryota blir stadig sammenlignet med sin avdøde far, en mann han verken likte eller hadde et godt forhold til. Ett av filmens viktigste spørsmål blir derfor om denne spilleavhengigheten blir videreført til Ryotas unge sønn.
En av filmens styrker er meget godt skuespill fra alle involverte. Spesielt burde Hiroshi Abe i hovedrollen som Ryota trekkes frem. Hiroshi Abe har vært involvert i flere av Kore-edas tidligere filmer, som for eksempel Still Walking, hvor han gjorde en minneverdig rolleprestasjon. Derfor er det ikke overraskende at Etter stormen er nok et vellykket samarbeid mellom disse to. Hiroshi Abe personifiserer rollen som Ryota godt, og klarer å gi uttrykk for en stor vidde av forskjellige følelser, uten at det blir for overbærende. Dette er en lavmælt film som trenger den samme typen skuespill, og overspilling kunne fort ha ødelagt mye for fortellingen. Heldigvis takler Hiroshi Abe dette med stort hell, og det hele blir en veldig ektefølt og troverdig prestasjon.
En annen rolle som burde trekkes frem er Kirin Kiki, i rollen som Ryotas aldrende mor. Kirin Kiki har imponert så nylig som tidligere i høst med den glimrende filmen Under kirsebærtrærne, og gjør en ikke mindre minneverdig skuespillerprestasjon som den blide bestemoren som ønsker å se familien sin lykkes.
I Etter stormen er det liten, men passende bruk av lettsindig og fin musikk, og filmen er preget av en ekspressiv klipperytme. Et interessant grep regissør Kore-eda og fotograf Yutaka Yamazaki gjør er å ofte fokusere mer på ansiktet til personen som blir snakket til, fremfor å fokusere på ansiktet til den som snakker. Kore-eda er mer interessert i å gjøre observasjoner av mennesker i de situasjonene som kan oppstå i hverdagen enn selve handlingene.
Etter stormen er en fin og lavmælt film med flotte skuespillerprestasjoner, interessante karakterer som får rom til å utfolde seg, uten overdreven dramatikk.
