Majestetiske naturbilder, halsbrekkende stunts, lekkert foto, tøff musikk og tonnevis med lidenskap.
Jeg har aldri vært ivrig på verken ski eller brett i bratte bakker. Dermed visste jeg ikke om Supervention II var en film for meg, men som jeg satte pris på denne filmen!
Teamet bak Supervention (2013) er tilbake, og lidenskapen for sport og snø er fortsatt like sterk. Å måtte klatre opp gigantiske fjellhøyder, for det kicket og den utfordringen det gir å leke seg ned igjen, det anses ikke som noe problem i det hele tatt. Klatre opp skibakken tenker kanskje du? Men jo; disse gutta ferdes i terreng hvor ingen andre kunne ha tenkt på å kjøre på ski eller snowboard, og derav ingen skiheis.
Midt oppe i kulda og snøen er det bare glede og lidenskap å finne. De tilbringer gjerne mange dager ute i snøen for å bygge hopp og lignende som virkeliggjør triksene de har planlagt. Filmen skildrer både kameratskap, samarbeid, samhold og utholdenhet.
Flere av filmens scener gir meg påske- og afterski-vibber, men dog uten Jägermeister-shotter. Den gode stemningen er gjennomgående i de fleste gjengene vi møter i filmen. Noen av filmens største navn er Aksel Lund Svindal og Terje Håkonsen, men det er ekstremt mange som er mer eller mindre kjent i ski- og brettmiljøet som er en stor og viktig del av beretningen.
Hvis vi sammenligner med gjengens første film har redselen og sikkerheten karret til seg en del mer spilletid denne gangen. I takt med dette har også utøvernes nærmeste fått komme mer fram i lyset. Dette er med på å understreke hva som faktisk står på spill for dem alle i deres mange halsbrekkende stunts, og dette er effektfullt for å appellere til våre følelser.
Som i eneren er også denne filmen satt sammen av svært gode bilder. Fotografene er mange, de er utøvere i disse vintersportene selv, og vet hva dette handler om. Dette gir bildene en unik innsikt og kunnskap, og ikke minst er de modige. Fotografene tør nemlig å satse for å få akkurat de bildene de er ute etter. En blanding av filming fra helikoptre, droner, actionkameraer i bakken og mer ordinær filming, med fokus på detaljer, er med på å skape en attraktiv film visuelt sett. Også musikken er i godt driv. Teamets bruk av tøff og svært velpassende musikk får oss både til å føle på spenning, fart, redsel og adrenalin.
Der andre ser farer ser disse utøverne muligheter og utfordringer. Troen på at ingenting er umulig er en gjennomgående drivkraft, og med en egen evne til å se nyskapende muligheter både på hjemme- og bortebane klarer Supervention II å skape spektakulære scener. Og ingenting gleder publikum mer enn utøvernes glede da de får til det alle andre trodde var umulig. Uten å røpe for mye skal det sies at hele filmen avsluttes med en slik scene, og jeg må innrømme at dette gjorde meg såpass rørt at jeg satt med tårer i øyekroken da rulleteksten inntok lerretet.
Det å se en film om folk som kjører på ski eller snowboard i omkring to timer virker kanskje ikke så fristende for en «ikke-kjører». Men stol på meg: Supervention II er en film du kan nyte og fascineres av uansett.
Stor takk til Hamar kino for presseadgang.
