Hør her’a! er en fin og forfriskende spillefilm for ungdom, men kan blitt sett av alle. Spillefilmen er en adapsjon av boken fra 2020, med samme navn, skrevet av Gulraiz Sharif.
Filmen tar oss med til østkanten av Oslo hvor vi møter Mahmoud og familien hans. Det er sommer i Oslo, og unge Mahmoud har litt av en sommerferie i vente!
Filmen kan tolkes som en komedie, og har familiedrama, aksept og oppdagelse som tematikk. Det er ganske viktige tematikker som er relevant i dagens samfunn, men det er fortsatt fortalt på en fin måte hvor mennesker fra og med ungdomsalderen kan forstå seg på filmen.
I filmen blir det røpet at lillebror Ali føler seg mer som Alia, altså en jente. Det er kjempeviktig at selvoppdagelse har blitt tatt med som tema i filmen, sett at mennesker finner ofte ut i en ung alder om de er født i riktig eller feil kropp.
Tehrani bruker gjennom hele filmen virkemiddelet «den fjerde veggen» for å «snakke» til publikum. Dette er en fin metode for å gi seeren en tydelig forståelse hvordan det er å være fra en pakistansk familie. I praksis er det Mahmoud som snakker direkte til oss, i kamera, for å forklare oss hva i alle dager det er som foregår.
Dette bidrar også veldig fint til ordtaket «show don’t tell». Et eksempel på dette er når Mahmoud forteller om noe, så vises det med en gang etter det. Gjennom dette blir fordommer og forskjellen mellom den pakistanske kulturen og den norske kulturen også skildret. Dette blir gjort på en morsom måte, men også på den måten at det ikke blir latterliggjort.
Onkel Ji kommer på besøk fra en ganske streng familie hjemme i Pakistan, og frykten til Zubaida skaper enda mer konflikt enn det trenger å være. Som er essensiell for filmen.
Zubaida, moren til Mahmoud og broren Ali, er søsknenes klippe oppi dette dramaet. Onkel Ji og Zubaida klarer ikke å komme overens i filmen, så hun sender Mahmoud til å ta seg av han som får filmen til å rulle videre.
En del av skuespillerstaben har Hør her’a! som sin første spillefilmerfaring, og i deler av filmen blir dette synlig. Selv om det i bunn og grunn ikke er veldig positivt, så hjelper det med å skape en ferskhet i historien.
Hemmeligheten til Ali at han egentlig føler seg som Alia, skaper en helt unik vri på filmen. Dynamikken og spenningen dette skaper i filmen trekker den til nye høyder. Det får publikum til å sette seg mer på tuppen av setet enn det en vanlig actionfilm klarer.
Hør her’a! er bygget opp som en komedie, men har en mer dramatisk undertone. Dette virkemidlet er det som skiller filmen fra «enda en dum komedie-film»-stemplet. Selv om Hør her’a! tydelig har ungdom som målgruppe, er dette en film alle kan relatere til på et eller annet viss.
Musikken i filmen skaper en form for skille mellom Mahmoud og familien på et vis, for eksempel i bilen hvor Mahmoud heller hører på moderne rapmusikk (med egne hodetelefoner), enn det å høre på kulturell musikk fra Pakistan og ha en koselig familieøyeblikk. Musikken forsterket jo også følelsen av det å følge en pakistansk familie, og at vi var der med dem. Det føltes som Mahmoud mye heller ville være norsk og høre på rap enn det å være pakistaner. Det kan tolkes som det var hans rømningsvei fra kulturen hans. Spesielt med tanke på hvordan han snakket om hvor deilig den norske sommerferien er versus den pakistanske sommerferien.
Når det kommer til det litt mer tekniske aspektet av filmen så leverer filmen der også. Regissør Kaveh Tehrani bruker ofte zoom til å skape en mer komisk effekt, spesielt i delen der Mahmoud forteller det som skjer til seerne. Et eksempel på dette er når Mahmoud forteller om den dårlige magen til faren sin, også vises faren på do, blir det zoomet inn på når han sier replikken sin.
Alt i alt er dette en feel-good film som snakker til alle som ser filmen om hvordan det kan er eller kan være i ulike familier. Det er spennende å se at det å være trans i en så ung alder blir tatt og snakket om.
Jeg syns selv det er en bra film som jeg kan se for meg at mennesker i alle forskjellige aldre kan relatere seg til. Om det er med Mamhoud, Ali, moren, faren eller Onkel Ji, det er, så er det litt for alle. Jeg liker hvor mange forskjellige teknikker regissøren og forfatteren har brukt for å kunne fortelle en ny, fersk og original historie.
