I Kristian Landmarks nye film K-Town blir vi kjent med bestevennene Gordon
(Jakob Berg) og Roger (Alexander de Senger) som driver sexsjappa «Sex og sånn» i Kristiansand.
Gordon får vite han har arvet nesten 50 millioner dollar fra en sønn han ikke visste eksisterte i USA. Nå er sønnens mor, Lola Miles (Pernille Haaland), kommet til Norge for å overbevise Gordon om å gi fra seg arven.
K-Town sliter med å finne en passende tone. På en side så forsøker filmen å være en absurd komedie i ånden til Clerks, The Big Lebowski og Snatch. Dette elementet kommer eksempelvis frem i åpningsanimasjonen som kombinerer en litt sprø prolog med fantastisk musikk av Marius Christiansen. Dette setter tonen for en herlig stonerkomedie.
På den andre siden forsøker filmen å behandle historiens mer alvorlige elementer på en seriøs og dramatisk måte. Dette kommer eksempelvis frem i Lola Miles sin hjertefølte fortelling om hvorfor sønnen Mark endte opp med å donere alle pengene sine til faren han aldri kjente istedenfor henne.
Disse to elementene passer ikke sammen av flere grunner. Den ene grunnen er at manuset til Kristian Landmark og Arne Vilhelm Tellefsen ikke bruker lang nok tid på å utvikle de mer alvorlige elementene i filmen.
Filmen er rundt 70 minutter lang. Av den grunn så hopper handlingen fort fra punkt til punkt. Noe blir introdusert, utspiller seg i løpet av noen få minutter, og blir deretter sjeldent nevnt igjen.
Den andre grunnen er at skuespillerne ikke klarer å gi scenene den seriøsiteten som kreves. Selv om skuespillerne klarer seg fint gjennom de mer absurde elementene, så sliter samtlige med å levere dramatiske scener med noen form for troverdighet.
En stor grunn til dette er at en ganske stor del av filmen foregår på engelsk.
Grunnen til at deler av filmen foregår på engelsk er fordi Lola Miles er amerikansk. Det hadde da styrket rollen hennes hvis hun ble spilt av en skuespiller som enten var amerikansk eller i det minste klarte å skjule den norske klangen i uttalen av flere av ordene hennes.
Pernille Haaland gir Lola en god tilstedeværelse, men stemmen avslører at hun ikke faktisk er amerikansk. Da blir man dratt ut av handlingen hver gang hun snakker. Det blir en konstant påminnelse på at man ser på en helt middels B-film.
Det som er rart er at produksjonen hentet inn en amerikansk skuespiller for rollen til Steiner, Lola Miles sin advokat. Her har de fått med Tim Ahren, som noen kanskje husker fra rollen som Robert Grasso i Lilyhammer.
Ahren har det åpenbart veldig morsomt i rollen som Steiner. Han er den eneste som virkelig lener seg inn i galskapen til rollen hans. Dette gjør karakteren overdreven, absurd, men samtidig troverdig. Det igjen gjør karakteren hans morsom å følge underveis i filmen.
Siden K-Town ikke klarer å balansere den mer absurde komiske tonen med den mer seriøse tonen, så blør filmen publikum fra begge ender.
Det blir for seriøst for de som er på jakt etter en svart komedie. Det blir samtidig altfor tullete for de som er på jakt etter en alvorlig dramafilm. Det blir en film uten et publikum.
K-Town er en absurd komedie som forsøker å følge i fotsporene til bedre filmer uten helt å lykkes med noen ting. Det er noen artige elementer her og der, men filmen blir dratt ned av et rotete manus, en forvirrende tone, og et skuespill som sliter med å levere filmens mer seriøse toner med troverdighet.
