«Utligneren» – The Equalizer – er tilbake på kinolerretet i sitt tredje og siste action-eventyr.
Etter at et oppdrag går skeis, ender Robert McCall opp i den lille byen Altomonte sør i Italia.
Han er tilfreds med sin livssituasjon og klar for å legge karrieren på hylla.
Freden brytes selvsagt brått av den italienske mafiaen. McCall gjør det til sitt siste oppdrag å beskytte den lille landsbyen fra mafiaens korrupte og farlige livsstil.
The Equalizer 3 er regissert av Antoine Fuqua som også har vært regissør på de to foregående filmene i serien. Folk flest kjenner han nok best som regissøren av Training Day (2001). Dette er også filmen som gav Denzel Washington en Oscar for beste mannlige hovedrolle under Oscar-utdelingen i 2002.
Det er åpenbart at Antoine Fuqua og Denzel Washington er en god kombo. Da er det også spesielt moro at The Equalizer-serien er de eneste oppfølgerne som Denzel Washington noensinne har gjort.
Det er fem år siden The Equalizer 2 (2018) og The Equalizer 3 markedsføres som det siste kapittelet i serien. Enda til med The Last Chapter som tillegg i norsk markedsføring.
Det er ikke noe jeg nødvendigvis tviler på, men allikevel så er dette en film som følger formelen til henholdsvis både The Dark Knight Rises (2012) og Halloween Kills (2021).
Det jeg mener med dette er at The Equalizer 3 velger å sidestille sin hovedkarakter på samme måte som filmene jeg nevnte over. Robert McCall er lite til stede i mye av filmens midtparti. Det skjer veldig lite spennende action i løpet av denne perioden og når ting først skjer er det ikke verdt ventetiden.
Dette er merkelig når filmen har en såpass sterk og tøff åpning, men dessverre når aldri The Equalizer 3 den samme høyden som den åpner med.
Jeg sitter heller ikke igjen med noe sterkt ønske om å se denne på nytt når filmen tross alt ikke har en eneste minneverdig actionscene.
The Equalizer (2014) sin klimatiske action-sekvens satt til et varelager med vann fra sprinkleranlegget som høljer ned mens Robert McCall tar i bruk alt fra tunge rifler, samt en spikerpistol er fortsatt en sekvens som sitter brent fast i hjernebarken, og gjør det til en glede å se den filmen igjen.
The Equalizer 3 derimot mangler en slik sekvens. Den mangler det lille ekstra. Filmen mangler øyeblikket du fascineres av, øyeblikket du får hakeslepp av. Den har rett og slett ingen action-sekvens jeg kommer til å huske for hvor fet eller nyskapende den var.
Det er synd, spesielt når The Equalizer 3 sin hovedkonkurrent i år er John Wick: Chapter 4 (2023) som tross alt holdt det gående i nesten tre timer (!) uten et eneste kjedelig øyeblikk.
The Equalizer 3 er en større og mer global film enn de to forrige. Filmen introduserer blant annet CIA-agenten Emma Collins spilt av Dakota Fanning. Dessverre føles hun som en unødvendig sidekarakter som bidrar minimalt til filmens allerede vaklende historie.
The Equalizer 3 er på mange måter en film som heller ikke gjør seg fortjent til å kunne kalle seg det siste kapittelet til Robert McCall, fordi vi ikke blir godt nok kjent med han gjennom tre filmer. Film-seriens røde tråd har såpass mange knuter i seg at det hele oppleves som en skål med spagetti der ingen ender møtes.
Det trykkes på nullstillings-knappen for hvert kapittel. Det er et fåtall av karakterer som blir med til neste film i serien.
Den eneste som vet hvem de er fra hver film er hovedkarakteren selv. Han spilles fortsatt glimrende godt av Denzel Washington.
Som et resultat av den konstante trangen for å starte med nærmest blanke ark for hver gang ender man også med at filmen tar litt grove snarveier for å nå målet. Jeg snakker ikke om små bagateller som en liten glipp i manuset eller små i kostymer som forsvinner. Det jeg derimot legger vekt på er når noe blir så beleilig at det blir irriterende urealistisk og ulogisk.
Selv om menneskene i Altomonte sannsynligvis er hyggelige så tviler jeg på at de ville tatt hvem som helst inn i varmen. Robert McCall får flere muligheter og tjenester i fanget uten å verken ha bedt om eller gjort seg fortjent til det. Han blir rett og slett bare umiddelbart akseptert av alle beboerne i en landsby uten at de har kjennskap til han fra før eller at han har jobbet for det.
Jeg krever ikke nødvendigvis voldsomt mye karakterutvikling i en slik action-film som dette, men for at jeg skal bry meg må enten hovedkarakteren eller karakterene rundt han bidra med noen følelsesmessige tråder som gjør at jeg blir mer investert. Jeg må ha noe å ta tak i som gjør at jeg bryr meg om det som skjer. Du går med andre ord rett og slett glipp av fint lite om du hopper rett på film nummer tre i rekken.
Som karakter er Robert McCall fortsatt den samme som han var i den første filmen. Han fortsetter å være en slags «Robin Hood» selv om han går betydelig mer drastisk til verks enn legenden fra Sherwood-skogen, ved å heller ta livet til dem som gjør livet urettferdig for de vanskeligstilte i samfunnet, enn å ta pengene deres.
The Equalizer 3 er mikset i Dolby Atmos, men innlevelsesfaktoren er lav og jeg følte aldri at filmen tok full nytte av formatet. Dialogen holder seg naturligvis i senterkanalen, men mye av filmens action har ikke så god spredning og det resulterer i en veldig senter-fokusert lydmiks. Det fins naturligvis noen få øyeblikk der lydmiksen spres utover alle kinosalens kanaler, men når man har såpass lite action i en action-film påvirkes lydmiksen negativt av dette.
Alt i alt er The Equalizer 3 en svært skuffende avslutning på en trilogi som ellers har tilbudt god underholdning og minneverdige action-sekvenser for pengene. På toppen av det hele har filmene blitt økt noen hakk i kvalitet av Denzel Washington sin skuespillerprestasjon som Robert McCall. The Equalizer 3 kan trygt anbefales til fans av enten Denzel Washington eller The Equalizer-filmene. For alle andre finner du nok av bedre action-filmer der ute med hesblesende action.