Det er en sann glede å skue tilbake på den sløye lathansen som foretrekker at folk kaller ham The Dude. 

Den allsidige Jeff Bridges gjør en strålende rolle som den konstant White Russian sippende Jeffrey «The Dude» Lebowski. Denne arbeidsledige hasjrøykende hippiekaren har også en forkjærlighet for bowling, og hans faste makkere er besserwisser Walter Sobchak (John Goodman) og den blodfattige Theodore Donald «Donny» Kerabatsos (Steve Buscemi). Her har vi et trekløver som brødrene Joel og Ethan Coen ynder å bruke i sine filmer, i tillegg til bowlingmotstander John Turturro som spiller Jesus Quintana, samt skuespillere som Philip Seymour Hoffman og Peter Stormare.

For det er ikke å komme bort ifra at jeg har stor sans for mange av Cohen-brødrenes filmer, i tillegg til jubileumsfilmen The Big Lebowski (1998). For det første liker jeg måten de bygger opp historiene sine, og for det andre plukker de kvalitesskuespillere fra øverste hylle som helt klart trives på settet, ettersom flere av dem har hanket inn Oscar-statuetter og andre priser fra brødrenes filmkatalog. Nå er det jo ikke slik at kvalitet bare måles i priser, for det er mange filmskapere som blir oversett i USA, gjerne fra andre verdensdeler enn det amerikanske kontinentet.

For meg startet det positive møtet med Cohen-brødrene i 1990, med filmen Miller’s Crossing. Her har vi John Turturro og Gabriel Byrne i hovedrollene, med veteran Albert Finney som mafiaboss. Det er noe med de uberegnelige svingene som filmene til brødrene tar, samt den mørke humoren som jeg vet at en del anmeldere misliker. De synes brødrene er kynikere, men selv ser jeg omsorgen for mennesker som faller utenfor standardmålet i filmene. For eksempel i filmer som Fargo (1996) og O Brother, Where Art Thou (2001). Men at brødrene kan befinne seg på den mørkere skalaen er det liten tvil om, som for eksempel i No Country for Old Men (2007).

Tilbake til The Big Lebowski, som faktisk kan betegnes som en neo-noir, med sterke absurde og humoristiske innslag, og noe attåt. The Dude får besøk hjemme, og ikke av det hyggelige slaget, for han er ikke den Jeffrey Lebowski som bøllene er ute etter. The Dude har ikke engang nok penger til å betale husleia, men hans eksentriske husvert har en forkjærlighet for den tolerante hippien, som støtter opp om husvertens bisarre teaterkunst. Så lenge The Dude støtter opp om forestillingen som kommer, og tar med sine venner, så kan godt husleia vente litt til. Nei, den andre Jeffrey Lebowski er en eldre herremann, en rullestolbruker med personlig tjener og en diger villa med basseng. For etter å ha blitt overfalt av de to mindre hyggelige karer i sitt hjem, ender The Dude med hodet i toalettskålen, og med nedurinert stueteppe!

Dette er ikke noe Walter Sobchak finner seg i på vegne av sin venn, og han oppmuntrer The Dude sterk til å ta affære, for å få erstatning for det tilgrisede teppet. Og dermed er vi i gang, vår helt blir detektiven som dessverre har verdens verste medhjelper i våpenfantasten Walter. For det er Walter som tar styringen før The Dude til slutt setter ned foten, men da er det for sent å snu, og «ballen» ruller i stadig større tempo mot stupet. 

Peter Stormare er leder for en gjeng nihilister, som igjen omgås den eksentriske og rike kunstneren Maude Lebowski (Julianne Moore), som er søsteren til Lebowski den eldre i rullestol, og som ønsker å bli befruktet av His Dudeness. En avkuttet kvinnetå, en kidnapping, en mann som lever av å spille inn erotiske filmer, korrupte politimenn, og en sønn som etterlater seg en skoleprøve med dårlig karakter i bilen til The Dude, er også med på å lyse opp hverdagen til Walter og hans bestevenn.

Som man forstår inneholder filmen mange merkverdige hendelser, og El Duderino (han har mange versjoner av sitt foretrukne kallenavn), manøvrerer seg gjennom det farlige farvannet som en koselig bamsefar som har spist litt for mye av morellene som Emil i Lønneberget gir til grisene. Dette er artig og oppfinnsomt, og de som har sett Fargo vet at Peter Stormare kan være en farlig mann. Skuespillerne gir sitt beste, som den eminente Philip Seymour Hoffman som innehar rollen som eldre Lebowskis lojale butler. Dette er en storartet reise for dem som lar seg henge med The Dude og de andre på ferden, den inneholder til og med et musicalnummer hvor vår neddopede venn flyr gjennom luften som supermann, og blir brukt som bowlingball. For denne gangen har han fått i seg narkotiske stoffer ufrivillig, litt sterkere saker enn han pleier å bruke.

Filmen har også en fin fortellerstemme, det er den dype og rolige røsten til skuespiller Sam Elliott som fint brer seg over starten og slutten av filmen. Mannen som vi ofte ser med stor bart og cowboyhatt i filmer, også her. Det hele er en snodig affære, men det fungerer meget bra. Både salget av White Russian og bowlingkuler tok seg visst kraftig opp etter at filmen ble vist på kino, og den har fått sin store og lojale fanskare høyst fortjent.

«I'm the Dude. So that's what you call me. You know, that or, uh, His Dudeness, or uh, Duder, or El Duderino if you're not into the whole brevity thing.»

Walter klarer til og med å rote det til på slutten, når de har en stille stund ved Stillehavet for å ære en venn, men den scenen må også oppleves, for dette er en film som også fungerer på topp på grunn av de håndplukkede skuespillerne som lyser opp underveis.

Denne artikkelen sto opprinnelig på trykk i KINOMAGASINET 4-2023.