Kinomagasinet sin TIFF-utsendte møtte Stine Oppegaard, lanseringskonsulent utland hos Norsk Filminstitutt, på Hyatt Regency Hotel i sentrum av Toronto.

På hotellet yrer det av liv, da KINOMAGASINET  møter det som på engelsk kalles  «Manager International Relations».

Stine kom rett fra verdenspremiere på Eallogierdu (The Tundra Within Me), og skulle videre til neste norske premiere senere på samme dag.


Presse- og bransjefolk sitter rundt overalt i de tre nederste etasjene, dette er TIFF sitt hovedsenter i disse dager. Det skrives på laptoper, intervjues, og prates flittig i vei på stands og områder som er delt inn etter land og verdensdeler.
 

Oppegaard forteller at det var en flott åpning for Eallogierdu, hvor mange fra filmen stilte i sine fargerike samiske drakter.

– Vi har tre filmer med i årets TIFF, forteller hun, og senere samme dag dro Oppegaard på verdenspremieren for Hisham Zaman sin siste film, A Happy Day.

Under festivalen fikk Toronto-publikummet også sjansen til å se Fedrelandet (Songs of Earth) av Margareth Olin, den tredje av de norske, da den hadde verdenspremiere på filmfestivalen i Haugesund.
 
Stine Oppegaard kjenner naturlig nok svært mange bransjefolk som ferdes på filmfestivalene verden rundt.

Hun har deltatt på TIFF siden 1996, og sier at det «nå» står en filmoppkjøper fra Taiwan ved siden av oss, og han pleier kjøpe opp skandinaviske filmer.



Jeg spør Oppegaard om hennes hovedoppgaver her på festivalen, og de innebærer først og fremst promotering og salg til utlandet, og tilrettelegging og oppfølging for/av den norske delegasjonen.
 
Oppegaard kan også fortelle at hun er en smule oppgitt over at ingen av de norske filmene hadde verdenspremiere under programmets fire første dager. For selv om festivalen varer fra 7. til 17. september, så reiser mange bransjefolk hjem etter at første halvdel er over (intervjuet fant sted 11. september, på dag 5). Dette innebærer at man kan gå glipp av viktige forbindelser som kanskje ville gå til innkjøp av de norske filmene.
 
– Det er veldig mange som kjemper om beinet, da det er en drøss av nye filmer som vises, fra alle verdensdeler, sier Oppegaard.

Bransjeveteranen kan også fortelle at de tre norske festivalfilmene har til felles at regissørene også har skrevet manusene selv, at de viser norsk natur fra sin beste side har de også til felles.

Store filmproduksjoner fra den andre verdenskrig har dominert i Norge de siste femten årene, iallfall når det kommer til publikumstekke og Oscar-kandidater. Vi kan bare ramse opp «Max Manus» (2008), «Kongens nei» (2016), «Den 12. mann» (2017), «Kampen om Narvik» (2022) og «Krigsseileren» (2023). Og i desember i år kommer «Konvoi» på kinoene.

Oppegaard synes likevel det blomstrer i alle filmsjangere, selv om ikke alle får den oppmerksomheten de fortjener, og da tenker jeg på inntjening.

Til slutt, før KINOMAGASINET sin utsendte må haste videre til flyplassen, så kan vår meget erfarne ekspert fra «Norwegian Film Institute» fortelle at Toronto har blitt en dyr by å besøke for filmbransjen. Likevel er den populær, og ligger ikke altfor langt unna New York. 

Ethan Hawke, som har regissert sin datter Maya Hawke i «Wildcat», tok faktisk nattbussen til Toronto da flyene ikke gikk, han skulle på rød løper må vite.