Regissør Jérôme Salle om sin nye film, Jacques – Havets erobrer.
Hva fikk deg til å lage en film basert på livet til Cousteau?
Jeg vokste opp i den sørlige delen av Frankrike, foreldrene mine hadde en seilbåt og vi pleide å seile til alle stedene der Cousteau dro for å dykke. Vi seilte rundt Embiez, Porquerolles, og alle øyene i Var. Jeg har også minner av at dokumentarene hans ble vist på TV da jeg var liten.
Prosjektet tok lang tid fra a til å, men det kommer vi tilbake til. Først og fremst, hvor kom den første idéen fra?
Det hele begynte en dag hjemme, da jeg snakket om Cousteau med sønnen min, som hadde null peiling på hva jeg snakket om. Han visst ingenting om Cousteau, hadde aldri hørt om filmene, Calypso, og heller ikke om mannskapets røde hatter. Jeg synes det var helt utrolig, for folk i min generasjon så på kaptein Cousteau som Jesus, dvs. han var en av de mest kjente mennene i verden.
Etter å ha snakket om dette med andre folk, så skjønte jeg at han begynte å bli glemt. Jeg begynte derfor å se på hva som hadde blitt skrevet om han på internett og i bøker. Jeg så dokumentaren igjen, noe som var utrolig nostalgisk og brakte meg tilbake til gode minner fra barndommen. Jeg startet å rakne til detaljer, og oppdaget fort at det var mye mystisk ved denne mannen. Jeg fant fort ut at folk visste lite om Jacques-Yves Cousteau. Han var en mann som hadde totalt kontroll over hans eget «image» da han filmet seg selv og mannskapet, men var en mann som aldri avslørte noe intimt ved seg selv.
Hvordan var det å måtte finne en vinkel fra et så hemmelighetsfullt liv?
Det var så klart ganske vanskelig, spesielt fordi i mellomtiden regisserte jeg to andre filmer Largo Winch og Zulu, så det tok flere år å jobbe fram et manus jeg var fornøyd med. Både jeg og Laurent Turner, som var medforfattere, leste alt som hadde vært skrevet om Cousteau. I tillegg dro vi og møtte folk som kjente han da han levde. Vi var nødt til å hente ut en hel haug med gravende journalistikk før vi kunne starte å skrive. Da dette var gjort, så satt vi oss ned og begynte på manuset.
Jeg følte vi hadde et bra manus etter første utkast. Vi fikk gode tilbakemeldinger, men jeg var fortsatt litt frustrert. Den lignet litt for mye på en biografi synes jeg, det var med andre ord litt for klassisk. Men jeg møtte etter hvert skuespillere som hjalp meg med å utvikle det videre. Pierre Niney for eksempel, bidro mye. Vi utviklet idéen om å gi Philippe Cousteau, en av Cousteaus sønner, mer plass i filmen. Forholdet mellom Phillippe og faren ble plutselig en relevant og viktig del av histiorien, og jeg begynte på et nytt manusutkast. Faktisk skrev jeg alt på nytt i løpet av tre uker.
Det er to ting i livet til Cousteau som kunne fått deg til å tenke deg én ekstra gang over om du faktisk ville lage filmen. Familien og kulturarven hans …
For det første lever jo sønnen Jean-Michel fortsatt. Så vel som Philippe sine barn og barnebarn. Jeg snakket med familien tidlig i prosessen og fikk fortalt dem en del om mine tanker om filmen. At jeg ikke ønsket å lage en ren dokumentar, men en realistisk spillefilm. Cousteau-familien og alle jeg har jobbet skal derfor ikke forvente å se en helgenbiografi, for å si det sånn.
Bildet folk har av Cousteau strekker seg fra dem som hater ham, til dem som elsker ham.
Noen folk blander Jacques-Yves med broren, Pierre-Antoine Cousteau. Jacques-Yves Cousteau ble tildelt «The Légion D’Honneur» for arbeidet for motstandsbevegelsen i Frankrike under 2.verdenskrig. Andre folk som for eksempel, Gérard Mordillat, har beskylt Cousteau for å drepe haier, samt påstår at han ikke respekterte naturen. Det stemmer at Cousteau jobbet for flere oljeselskaper på 1950-tallet, men på den tiden trodde ingen at planeten vår sto i fare, så han var en av de første som gjorde oss obs på dette og regnes derfor i dag for å være en av verdens første økologer. Han prøvde likevel aldri å gjemme bort fortiden, noe han roses for i dag. Det er mange personer som ville sagt at han skulle kutte ut sjokkerende scener som for eksempel hai-massakren, men Cousteau nektet. Han mente at slike menneskelige feil skulle bevares, inkludert hans egne feil.
Filmen har blitt spilt rundt om i verden og det kreves et stort budsjett. Hvordan jobbet dere med finansieringen?
Det vanskeligste med filmen var helt klart å få finansieringen på plass. Til å være en fransk film, var budsjettet enormt stort. Både produsenter og skuespillere la ned en betydelig innsats, også økonomisk, så ingen var med for pengenes skyld. Mot slutten av innspillingen hadde vi faktisk ikke nok penger til å spille inn noen undervannsscener, men de fire produsentene, Nathalie Gastaldo Godeau, Marc Missonnier, Philippe Godeau og Olivier Delbosc, skjønte viktigheten av disse scenene og ordnet det slik at vi fikk spilt dem inn.
Filmen ble spilt inn i mange forskjellige land: Kroatia, Sør-Afrika, Antarktis og Bahamas. Hvorfor valgte dere disse naturlige stedene, slik at de passet med Cousteau sitt ordentlige liv?
Første del av filmen finner sted i hva jeg liker å kalle «Lost Paradise», en del av Middelhavskysten som er helt fri for betong. De kroatiske øyene ser litt ut som den sørlige kysten vår i Frankrike gjorde på 1940-tallet. Jeg filmet Zulu i Sør-Afrika, og da oppdaget jeg en båt som ikke akkurat var en eksakt kopi av Calypso, men som ganske lik og fra samme periode. Bare det var en god grunn til å dra dit. I tillegg til at dette landet er et fantastisk sted for filmskapere fordi det er mange forskjellige landskap og har meget kompetente teknikere. Når det gjelder Antarktis, var det et sted jeg ville dra til, for det første på grunn av kunstneriske årsaker, og fordi det er et helt spesielt landskap som ikke finnes noen andre steder i verden. Men jeg ville også dra av symbolske grunner, fordi det var der Cousteau hadde sin siste kamp, hvor han lyktes med å få verdensledere til å signere et moratorium i 1998. Noe som frøs den industrielle utnyttelsen av ressursene i regionen til 2048.
Det var noen helt fantastiske bilder i filmen, som for eksempel bildene av hvalene og haiene, hvordan ble disse scenene spilt inn?
Jeg husker fortsatt den natten i Antarktisk. Vi lå ved en havn som heter Pardise Harbour, vinden hadde akkurat stoppet og sjøen ble helt stille på grunn av den ekstremt lave temperaturen. Klokken var ett om morgenen, og solen var så lavt over horisonten. Det var så vakkert at vi ikke klarte å slutte å filme – selv etter 16-17 timer. Du nevnte også haiene, og det var det samme med dem! Når du finner deg ansikt til ansikt med en fire og en halv meter lang tigerhai, får man den samme inspirerende, følelsesmessige og ærefryktene følelsen!
Du nevnte Calypso: La oss snakke litt mer om denne båten som er en sentral del av filmen, og er mer enn bare pynt! Egentlig en karakter i seg selv.
Å filme på båt er et helvete! Det er et mareritt fra start til slutt. Alt er komplisert, men også veldig interessant. Jeg ville ikke ha klart dette uten det fantastiske crewet bak kamera: produksjonsdesigner Lauren Ott gjorde en helt fantastisk jobb på dekk, samme med fotografen Matias Boucard og alle de andre.
Tok du med deg denne båten til Antarktisk?
Nei. Calypso var en båt av tre og derfor ikke tilpasset til de ekstreme værforholdene i Antarktisk, treverket tåler ikke presset fra isen. For å filme, dro vi med en båt som var autorisert fra et teknisk og økologisk perspektiv. Et økologisk perspektiv, vil si at man har fått godkjenning og lov til å seile på et stort og vernet område, så det er takket være Cousteau at vi fikk lov å seile der. Alle innspillingene av Calypso i Antarktisk var lagt til digitalt etterpå. I scenene fra Middelhavet måtte fisken også legges på digitalt i etterkant, fordi fiskeartene hadde forsvunnet eller blitt veldig sjeldne.
Tror du Cousteau nå vil bli kjent over hele verden, takket være denne filmen?
Cousteau er allerede kjent rundt over hele verden! Og det har han vært ekstremt lenge. Han trenger ikke denne filmen. Tingen er, det er de yngre menneskene som ikke kjenner godt nok til han. Filmen skal introdusere Cousteau til en ny generasjon, for at de også skal få muligheten til å høre og lære mer om mannen.
Basert på junketintervju gitt oss av distributøren.
