Martin Scorsese fortalte til Deadline at sommer-kombinasjonen av Barbie og Oppenheimer var den perfekte stormen, og at dette gav et positivt perspektiv i kinomarkedet.
«Det gir et visst håp om at en annen type kinofilm kommer ut av dette, annerledes enn det som har skjedd de siste 20 årene.»
Veteranen har tidligere kritisert superheltfilmene for å være trivielle fornøyelsesparkattraksjoner. Filmene som har dominert kinotoppen de siste 10-15 årene har kommet fra franchiser. Men har det tatt plassen til de andre originale verkene som fortjener å bli sett? I 2014 var det Transformers: Age of Extinction som var mest sett på kino. Til og med The Amazing Spider-Man 2, som med sin middelmådige kritikk, danket ut filmer som Christopher Nolans Interstellar og den fantastiske The LEGO Movie.
Martin Scorsese (avbildet) har rost sommersuksessene Barbie og Oppenheimer og kalt det en positiv retning for kinobransjen. Foto: Wikimedia Commons / Siebbi / 13.02.2010
Overfloden av oppfølgere og superheltfilmer har kommet på samlebånd i en del år nå, og vi kan stille oss spørsmålet om 2023 var et paradigmeskift. Filmer som Indiana Jones: Dial of Destiny, Aquaman 2, Ant-Man: Quantumania, Fast X, Shazam: Fury of the Gods, The Marvels og Transformers: Rise of the Beast fikk dårlige kinotall. Flere av disse filmene floppet på kino.
I 2013 varslet Steven Spielberg til The Hollywood Reporter at før eller siden så vil det komme en implosjon blant filmfranchisene. Hvor filmene blir dyrere og dyrere å produsere, og når det blir så mange av dem, i en tid hvor det er lett å finne fram fjernkontrollen og se en film på en strømmetjeneste, så vil ting kollapse. Jeg mener dette skjedde i 2023.
Publikum vil se noe nytt. Årets mest kritikerroste superheltfilm – Spider-Man: Across the Spiderverse – gav oss dette. Kombinasjonen av sprudlende og kreativ animasjonsteknikk og en markant stemme. Originale historier som Barbie var et friskt pust. Aldri hadde jeg trodd at en biografifilm om atombombens far kunne danke ut superheltene. Jeg er derimot uenig i min medanmelder Matias Kjølstad sin påstand om at 2023 var et svakt filmår. Styrken til et filmår ligger ikke i kassaoppgjøret hos kinoene. Styrken til et filmår ligger i filmene.
Denne listen baserer seg på norske premierer/utgivelsesdatoer og derfor vil enkelte «award season»-filmer, som fikk mye oppmerksomhet i fjor og som man så hedret på sist Oscar-utdeling, dukke opp på denne listen, fordi disse filmene fikk premiere på nyåret 2023 i Norge. Det er også noen festivalfilmer på denne lista, som har sin ordinære kinopremiere i Norge i 2024, men som fikk sin førpremiere på norske filmfestivaler.
Dessverre må storfavoritter som The Zone of Interest og Poor Things spares til neste års liste (selv om de ble vist under Bergen internasjonale filmfestival. Undertegnede var ikke tilstede der).
Heder og ære
Spider-Man: Across the Spiderverse får heder og ære av meg. Den kom dessverre ikke inn på topp 15. Filmen er til tider for fargesprakende, som undergraver de emosjonelle øyeblikkene og hemmes av manglende klimaks med valget om å dele historien i en del to. Den er likevel unik og trollbinder meg med sin superoriginale stil. Det er heller ingen norske filmer i utvalget i år, men vi må skryte av Ellos eatnu – La elva leve, som er min favoritt fra året som var.
Jeg har ikke vært en tilhenger av den nye tiden til Spielberg og mener oppriktig talt at han ikke har laget noen mesterverk på nesten 20 år nå. The Fabelmans var virkelig en film fra hjertet. Det er tydelig at Spielberg hadde en lidenskap for denne filmen. Det er når han gir et personlige preg at det fungerer! En annen film som fortjener skryt er The Whale. Til tross for sin seiersgang på filmfestivaler i 2022, så kom den ut på vårparten her i Norge. Filmen har Brendan Fraser i en karriereprestasjon. Dette var rollen hvor han gav alt. I et makeløst sminke og kostymearbeid klarer han å røre oss med en forbausende prestasjon.
15. Tiger Stripes
Malaysias Oscar-kandidat er et pulserende skrekkdrama med mye energi. Den skildrer et tabubelagt tema i Malaysia, men noe som vi har sett liknende av i andre historier på film. En jentes overgang gjennom puberteten. Filmens originalitet stammer fra sitt sør-asiatiske grobunn, hvor vi som vestlig seer får se en annerledes kultur opplever transformasjonen til noe unaturlig. Tiger Stripes benytter seg av klassiske sjangertrekk fra b-filmen og gir oss en spennende «body horror»-film.
Filmen hadde sin premiere under Film fra Sør.
14. Suzume
Til tross for at filmen er markert som en 2022-film, så kom endelig Suzume ut på norske kinoer i april 2023. Makato Shinkai kunne trollbinde oss alle med Your Name. for noen år siden. Etter den litt skuffende Weathering With You, så er Suzume en film verdt å få med seg. Akkurat som hans tidligere prosjekter så er han interessert i fortellinger som bygger broer mellom tragedie og fantasi. Filmene hans har en særegen og veldig følelsesladet stemme. Det er ikke mange filmer hvor du får et emosjonelt bånd med en trestol. Filmen handler om den 17 år gamle Suzume som oppdager en mystisk dør, som tilsynelatende går inn i en annen dimensjon. Før hun vet ordet av det, oppdager hun at disse dørene skaper voldsomme ødeleggelser over hele Japan. Animasjonen klarer å gi farge og liv til de glemte ruinene fra fortiden, og 2D-animasjon som dette er det perfekte fartøyet for å bringe sjel til steder som er tapt i minnet. Shinkai har en sterk forkjærlighet for å fortelle katastrofer gjennom japansk folkefortellinger, og selv om den svømmer i liknende formler som han har utforsket før, så han den en nydelig tematisering av tap.
13. Fallen Leaves
Aki Kaurismäki er tilbake i godform. Den finske mesterregissøren gir oss alltid en klein og tragikomisk framstilling av Finland og arbeiderklassen. Filmene hans har som regel en veldig kort spilletid, men tempoet er akkurat helt passe til de historiene han ønsker å fortelle. Fallen Leaves er en varm og søt film som handler om to ensomme sjeler på jakt etter kjærlighet, som møtes ved en tilfeldighet i en karaokebar. Du kan praktisk talt lukte vodkaen og nikotinen gjennom de underfundige situasjonene som Kaurismäki gjengir. Bakteppet er Russlands invasjon av Ukraina, så denne fjonge jakten på kjærligheten har de konstante krigssituasjonene i bakgrunnen. Det er vanskelig å finne lykken, men kanskje disse to sosiale avvikene klarer det?
12. EO
Denne filmen hadde ingen ordinær norsk kinopremiere, men ble heller vist på de ulike cinematekene her til lands fra og med våren 2023 (og vises den dag i dag). Filmen ble Oscar-nominert og det er lett å se hvorfor den ble så godt likt. Dette er et kunstverk litt utenom det vanlige, da filmens perspektiv er fra et esel. EO handler om dette eselet som rømmer fra sitt liv i sirkuset og reiser gjennom Polen og Italia. Filmen klipper mellom perspektivene hans og ultranære bilder av øynene og pelsen hans. Filmen har ikke en konvensjonell, men utforsker fragmenter og inntrykksfulle øyeblikk sett gjennom et rødt filter. Det er en særdeles humanistisk film, og i en alder av 84 så klarte Jerzy Skolimowski å gi oss en av hans beste filmer i karrieren.
11. Society of the Snow
Society of the Snow er en kjempehit på Netflix. Det er ikke rart. Det er lett å bli revet med av denne historien, som du kanskje har sett i Ethan Hawke-filmen fra 90-tallet kalt Alive. Forskjellen her er at i motsetningen til Hollywood-adapsjonen av den kjente flyulykken i Andesfjellene, velger regissør Bayona å ha en rollebesetning som er tro mot nasjonalitet. En gruppe sør-amerikanere spiller rollene som de standhaftige heltene, som trosset mange farer etter at flyet deres styrtet i et iskaldt fjellandskap. Når du har uruguayere som spiller uruguayere, så får du et ekstra lag med realisme, og dette har filmcrewet oppnådd ved denne rivende historien. Make-up og visuelle effekter er i mesterklasse, og filmmusikken til Michael Giacchino treffer deg i hjerterota.
10. Barbie
Jeg fryktet at Barbie kom til å være en belærende og simplistisk film som sa «kvinner = bra, menn = dårlig». Der tok jeg grundig feil! Barbie var ikke bare en morsom popcorn-film, men det var en eksistensialistisk fest som hadde utrolig mye å si om kjønnsroller og hvordan hierarkiske systemer (både med menn og kvinner) kan skape farlige personligheter. Barbie og Ken går gjennom en fascinerende reise i selvrealisering. På mange måter en omvendt bibelsk allegori om Adam og Eva, hvor i dette tilfellet, Ken er laget av ribbeinet til Barbie. Filmen utforsker ulike lag av det å være mann og kvinne, men balanserer seriøs tematikk med en fabelaktig dose humor. Det er en selvrefererende og smart satire som ser alle sider av feminisme og patriarket, både gjennom virkeligheten og fantasiuniverset som er Barbie-land. Barbie var en av årets største overraskelser.
9. Oppenheimer
Ganske humoristisk, så må filmen som etterfølger Barbie i rangeringen her være Oppenheimer. Nolan er glad i å eksperimentere litt med struktur, så dette hever filmen fra en klassisk biografifilm til en karakterstudie fortalt både før og etter testingen av atombomben i ørkenen. Cillian Murphy er usedvanlig god i hovedrollen og får frem det emosjonelle stresset som var oppkjøret til testingen, men også hvor hjemsøkt han var av skyldfølelsen for å skape et våpen som kan destruere vår verden. Nolan har samlet et imponerende cast og når du har noen av de beste amerikanske og britiske skuespillerne i verden, med en stødig hånd på regi og et fokus på praktiske effekter, så blir resultatet strålende. Nolan har lært av sine feil (bl.a. dårlig lydmiks i flere av filmene, noe han forbedret her), og har gitt oss en film vi kommer til å snakke om lenge.
8. About Dry Grasses
Du vet det er en ekstraordinær film når du kan gå ut av kinoen, om vinteren og bare tenke på alle menneskene du passerer, fordi du har selv bodd og rømt inn i en kald vinterlandsby i Tyrkia. Jeg elsker den følelsen. Nuri Bilge Ceylan er Tyrkias beste regissør. Han har imponert oss gang på gang, og vant Gullpalmen i 2014 for Winter Sleep. About Dry Grasses vant også prisen for Beste kvinnelige skuespiller under årets Cannes filmfestival. Protagonisten Semet er en lærer som blir utfordret av en anklage om upassende oppførsel overfor en student. Det som følger en dialogdrevet film mellom han, en annen lærer og en kvinne. Semet er en irriterende og egoistisk byll, men for en tredimensjonell karakter han er. Manuset er helt enestående med et billedvev av filosofisk dialog, men også litt subtil humor. Dette er en lang og rolig film, men helt medrivende på den unike måten som Ceylan gjør det.
Filmen har ordinær premiere i 2024, men ble vist under filmfestivalen Film fra Sør, hvor den også vant Sølvspeilet.
7. Beau is Afraid
Et fortrefffelig mareritt! Beau is Afraid er helt klart en film for spesielt interesserte, men jeg er alltid sugen på kunstverk som tør å eksperimenterer. Filmer med denne typen drømmelogikk og psykoseskualitet. Joaquin Phoenix spiller en paranoid mann, som har store problemer, og ønsker først og fremst å komme hjem til mor. Det er en overdreven følelse av angst gjennom hele filmen, som er hentet fra hovedpersonens barndomsovergrep. Karakterer og hendelser er visuelle representasjoner av fortiden, og de blir mikset inn i et drømmelandskap fylt med imponerende scenografi. Ari Aster kaster ut metaforer for at vi bedre skal forstå Beaus odyssé. Jeg elsker de sterke motivene til vannet gjennom hele filmen og de freudianske kulminasjonene mot slutten. A24 er en forkjemper for de litt mindre og spesielle filmene, og jeg er veldig glad for at det finnes distributører som lanserer filmer hvor auteurer kan leke med følelsesladde metaforer.
6. Tár
Tár er en vidunderlig film som setter et utropstegn rundt et aktuelt tema: Kanselleringskultur. Cate Blanchett spiller EGOT-vinneren Lydia Tár, som er en av verdens mest respekterte komponister. Hun dirigerer et tysk symfoniorkester (den første kvinnen som har hatt denne jobben), og skal nå spille inn en symfoni. Hun er på toppen av sin karriere. Men så er det noen som filmer at hun kommer med noen krasse kommentarer, og på et mesterlig vis klarer Tár å fremstille et realistisk stup i status. Hvordan noen ting kan lede til ødeleggelsen av et rykte, og Blanchett spiller denne rollen så fantastisk bra. Istedenfor å fortelle en overflatisk «fallet fra rampelyset»-historie, så får vi en høystemt karakterskildring. Jeg elsker den encyklopediske forståelsen av klassisk musikk som Blanchett får fram i Lydia Tár, og hvordan filmen i seg selv utforsker så mange takter og toner i hennes liv som dirigent. Filmen er en symfoni for både øyne og ører.
5. Killers of the Flower Moon
Jeg savner historiske epos. De som gjerne varte 3-4 timer og hadde en Intermission i midten. Martin Scorsese er sannsynligvis den beste amerikanske regissøren vi har i dag og den eneste mannen som kan lage epos på lignende måte som Cecil B. DeMille eller David Lean gjorde i storhetstiden. Killers of the Flower Moon er et vanvittig krimdrama om de mystiske drapene av Osage-medlemmer og deres slektninger i Osage Nation etter at olje ble oppdaget på deres fødeland. Dette er en eskalerende tragedie. En film om grådighet, fortvilelse og makt, som viser frem et systematisk folkemord. Eminente prestasjoner og mye subtilt, slik som den indre dialogen man kan se i hvordan de spiller med øynene (scenene mellom Gladstone og DiCaprio, eller DiCaprio med DeNiro). Jeg følte meg aldri lei av spilletiden, for jeg var helt med fra start til slutt. Jeg ville plassert dette i samme rike som andre 3+ timers filmer som Lawrence of Arabia og Gone with the Wind. Det var et punkt i filmen hvor Scorsese poengterer hvordan denne grusomheten ble feid under teppet i amerikansk historie, og han illustrerer det så godt til slutt. Et av årets beste filmer.
4. Anatomy of a Fall
Årets Gullpalmevinner var jaggu meg en innertier i år. I Norge har den blitt lansert med tittelen Fritt Fall og introduserer oss for en familie på en hytta i et praktfullt vinterlandskap. Deres svaksynte sønn går en tur med hunden, kommer hjem og ser faren ligge i snøen, død. Hva skjedde? Falt han ned fra loftsvinduet på hytta, var det et selvmord eller ble han dyttet ned? Et sylskarpt manus og et omhyggelig konstruert krimfortelling, som trer ut av den klassiske «hvem gjorde det?»-strukturen og velger å fokusere på moren i filmen. Med en gang vi går inn i rettsalen, så må vi heller utforske ekteskapet. Det er moren, eneståeende spilt av Sandra Hüller, og hennes kjærlighet til mannen som skal bedømmes. Det er en obduksjon av et ekteskap i et engasjerende rettsalsdrama. Skuespillerprestasjonene er på et høyt kaliber. Til og med hunden i filmen, gjør noe av det beste hundeskuespillet jeg har sett.
3. Godland
Godland fikk endelig sin premiere i februar 2023 og er en meditativ reise. På slutten av 1800-tallet blir en ung dansk prest sendt til en avsidesliggende del av Island. Jo dypere han reiser inn i det islandske landskapet, jo mer mister han følelsen av sin egen virkelighet, sin misjon og sin pliktfølelse.
Godland er en trollbindende film. Kinematografien tar deg med på en hypnotisk reise over Island. Det er veldig åndelig og eksistensialistisk kombinasjon av Terrence Malick og Werner Herzogs Aguirre The Wrath of God. Det er en flott kombinasjonen av lys og natur, og som man ser er filmen skutt over alle fire årstider.
2. Aftersun
En annen av 2022-filmene som fikk premiere på nyåret går rett i hjerterota. Filmen handler om den 11 år gamle Sophie som tilbringer tiden sin på et falmende feriested med sin far, den 30 år gamle Calum. Tjue år senere begynner Sophie å se tilbake på denne sommerferien. Dette er hennes erindringer om deres siste ferie – et emosjonelt portrett av forholdet deres. Det handler om det å se tilbake på barndommen din, som du har et nostalgisk forhold til, men det å innse at ting var kanskje litt mer mørkt under overflaten. Vi opplever situasjonene gjennom Sophie og hvordan hun skjønner problemene faren har, men likevel så er det ikke alt de deler med hverandre. Noen ganger gir det en større effekt når en far beklager for noe og barnet velger å ikke si noe. Eller når faren ikke klarer å være like åpen om sine indre kamper, når han selv oppfordrer Sophie til å dele alt med ham. I dette sammensuriet av fortid og nåtid, så får vi en følelse av at Calum har en spesiell plass i hjertet til Sophie – og filmen velger å illustrerer dette abstrakt. Aftersun er en sår filmopplevelse. Når filmen er ferdig, så sitter du der og er litt nummen av den emosjonelt tunge opplevelsen som er Aftersun, og det er veldig imponerende at den klarer det når den ikke har konvensjonelt triste scener. Det er hva filmen kommunisererer mellom linjene som treffer deg.
1. Past Lives
Hva om livene våre hadde fulgt en annen retning?
Årets beste film er den vidunderlige Past Lives. Den skildrer det koreanske konsepter In-yun: der tusenvis av forbindelser fra våre tidligere liv informerer om relasjonene våre i nåtiden (og fremtiden). To bestevenner i Sør-Korea, som kanskje liker hverandre litt bedre enn bare venner, skiller lag. Hun flytter til Toronto. Han blir værende i Seoul. De finner hverandre igjen gjennom sosiale medier og møtes. Det høres ut som grunnlaget til den mest klisjéfylte romansefortellingen på film, men Past Lives er det motsatte. Den håndterer dette vennskapet veldig naturlig, med en dialog som kan vekke minner til de flotte scenene fra Linklaters Before-trilogi. Dette er visuell poesi og dette som kinopublikum bør rømme til. Manuset er ærlig og naturalistisk, og stiller spørsmålene «Hva er», «Hva var» og «Hva om?». Jeg elsket hvordan dette var en immigrasjonshistorie og slik den fortalte forskjellene mellom barnesinnet og den voksne, spesielt hvordan den brukte språkene koreansk og engelsk. Det er mange rå følelser i denne fantastiske historien. Det er en film som får deg til å se tilbake på dit eget liv og menneskene du har berørt.
