Øyenvitne til bransjeforandringer

En kinokunde henter ut billetten fra en automat hos SF Kino Sandvika. Kino, strømming, fysisk video. Aldri før har muligheten til å se filmer og serier vært mer varierte. Illustrasjonfoto: John Berge, KINOMAGASINET.no ©

Vi oversvømmes av muligheter til å se film og serier. Hvor går veien videre? Redaktøren har mye på hjertet.

Paradigmeskiftene har historisk sett vært mange hva gjelder filmvisning. I moderne tid erindrer mange av oss inntreden av videokassettene på 80-tallet, etterfulgt av en TV-revolusjon i antall kanaler.

DVD ble lansert i 1997, som for fullt ble en suksess i Norge på det tidlige 2000-tall. DVD ble i hele den vestlige verden en stor omveltning. Videomediets nye format sørget for at kinolansering av filmer i en periode ble mer å regne som reklame for videolanseringen. Omsetningstallene viste også at studioene tjente mest på den gyldne discen.

Så har vi nettet som en nøkkelfaktor. Piratkopiering, fildeling og strømming av film via ulovlige kanaler er en stor sak for seg selv. Det er et faktum at de fleste aktuelle kinofilmer fortsatt kan sees på den måten, hvis man vil.

For det gjengse publikum derimot: Det er først etter at Netflix trådte inn på markedet i oktober 2012 at man fikk et stort, lovlig tilbud av nettvisning av film. Det førte også til økt fokus fra allerede etablerte aktører, som Viaplay, Get og Altibox, og nye sterke aktører ble mer fremtredende, som TV 2 Sumo / C More og HBO, for å nevne noen.

I alle disse omskiftelige tider har det såkalte kinovinduet stått sterkt. Det har blitt færre besøkende på kino totalt sett, men det holder seg stabilt, om enn svakt synkende (sett over flere tiår).

I det vi går inn i 2016 og kan se tilbake på et rekordår hva gjelder kinobesøk og omsetning av kinofilm både nasjonalt og internasjonalt, er det i grunn en myriade av faktorer som er i spill.

Slik jeg ser det er dette noen nøkkelfaktorer:

• Det er storfilmene, de kommersielle, folk vil se og «må se» på kino. «Må», fordi det er der filmen vises eksklusivt. Rundt mange av filmene skapes det store medietrykk, som gjør at trekkfaktoren blir enda sterkere.

• Men i mengden av disse filmbølgene, drukner mange filmer. Altfra solide action- og dramafilmer, til smalere såkalte «kvalietetsfilmer» og en rekke av de norske filmene. «Mellomfilmene».

• Mens forbrukerne ikke er konservative og ønsker seg filmer og serier på alle typer «plattformer», er noen av bransjene som skal styre disse plattformene sterkt konservative. Her synes mange aktører og talspersoner fortsatt være av en oppfatning at slike filmer «må», «skal» og «bør» sees på en bestemt måte. At det er så mye «bedre» og mer «riktig». At det er «i felleskap filmen skal oppleves».

Det er med respekt å melde selvsagt bare sludder og tøv. Man kan selvsagt si og mene og føle dette – det kan selv jeg si hvis kinoopplevelsen er bra – men det betyr ikke at det er en sannhet for absolutt alle. Men siden studioene er livredde for å støte kinoeierne fra seg tviholdes det derfor på en foreldet distribusjonsmodell. Til å være en så solid, moden og lønnsom bransje, er kinobransjen uten noen som helst tro på eget vindu og unikhet.

• Ren logikk tilsier at hvis en film ikke slår an på kino, så bør den umiddelbart tilgjengeliggjøres via strømming, enten som leiefilm (TVOD) eller digital kjøpefilm (EST). Det tilsier en fleksibel vindusmodell. Den eksisterer per dags dato i dag ikke og ethvert forsøk motarbeides med nebb og klør. (Og som samler av fysisk film ønsker jeg også å kunne kjøpe filmene og seriene på den måten.)

Jeg har null tro på at forbrukere lar være å gå på kino om de vet at en film kommer på VOD eller fysisk video. Det vet de, uansett! De vet også at filmene kan sees ulovlig på nettet. Det er er andre tids- og oppmerksomhetsfaktorer som avgjør et kinobesøk. Det er et faktum at noen ikke vil se film på kino, og andre ikke kan, glemmer å få den med seg, har ikke tid, og så videre. Filmopplevelsen på kino er unik, det er et ubestridt faktum, men en film blir ikke nødvendigvis dårligere av å sees på andre måter. Det må være opp til enkeltindividet å avgjøre hvordan man vil nyte å se en film.

• Kinodrift er «big business». I fjor åpnet flere nye kommunale kinoer (Krona i Kongsberg, Kimen Kino i Stjørdal – for å nevne to) og SF Kino-kjeden på Sotra utenfor Bergen. Det kommer også flere nye kinoer i Norge de neste årene. Det er selvsagt fordi det er en lønnsom bransje.

• Stadig flere norske kinoer har prisverdig satset på god komfort: alt fra innbydende fojaeer, flotte saler med gode seter, bra lyd & bildekvalitet. Men faktum er at jeg fortsatt ikke aner om jeg ser 2K eller 4K-versjoner. Det har jeg aldri sett annonsert, verken i kinoprogram, på billetten eller foran forestillingene!
I mellomtiden kommer 4K/UHD-fjernsynsapparatene for fullt og det leveres også slikt innhold via Netflix (og snart andre), samt det kommende 4K Ultra HD-fysiske Blu-ray-formatet. Kvalitetsopplevelsen er subjektiv, og for alle forbrukere er ikke dette like viktig. Likevel, nå som hjemmekinomarkedet har en de facto tilsvarende opplevelse å tilby – også med Dolby Atmos – bør ikke kinobransjen la være å skryte i festtaler og i intervjuer om kvaliteten, og faktisk fortelle forbrukerne det direkte?

• Dessuten er ikke kinokvaliteten konsistent. Da jeg så Star Wars: The Force Awakens i Filmens hus (sal Tanced) var det perfekt med 3D-bildet og lyden i Dolby Atmos. Da jeg så samme film noen få dager senere hos SF Kino Sandvika fikk jeg vondt i hodet av det elendige 3D-bildet og lerrettet (som jeg har klaget på i månedsvis) var fortsatt like skittent og elendig. Lyden var heller ikke så bra den burde være.

• Det er nå et stort problem at både filmer og serier, spesielt norskproduserte, «forsvinner» når de er ferdige på kino eller den aktuelle strømmetjenesten!

• Hvordan skal vi få sett Emmy-vinnende Øyevitne nå i 2016? NRK fjernet den fra sin Apple TV-applikasjon og nrk.no fra 1. januar 2016, og den var da bare lagt der i noen få uker (og altså allerede «borte»!) grunnet Emmy-prisen til Anneke von der Lippe 23. november 2015. Jo, serien er på DVD (!), men kun i Storbritannia, og den koster 349 kroner via Platekompaniets nettbutikk. (Ja, vi forstår at den kan kjøpes rimeligere via andre kilder.).

Både film- og TV-produsentene og distributørene har kjørt seg helt ut på sidelinjen når underholdningen parkeres i båsene slik de gjør nå. I verste fall får man bare sett innholdet her og der (hvordan skal en stakkars forbruker kunne vite hvilken tjeneste som viser hvilke serier og filmer, når?), og beste fall finnes det på DVD (i den per dags dato dårligeste kvaliteten på hjemmeunderholdningsmarkedet) og bare i noen få tilfeller på Blu-ray. Kvalitetsfilmen Blind for eksempel finnes kun på Blu-ray i britisk (!) utgave! Og det samme med sesong tre av Lilyhammer. Til nå kun på BD via englandsimport.

• Betyr dette noe? Ja, norskprodusert innhold bør faktisk være tilgjengelig. I de fleste tilfeller er dette produksjoner som skattebetalerne har betalt! Og om de ikke er det, og er privatfinansiert, bør det jo være i skaperens interesse at innholdet kan sees!
Det finnes ingen sikrere og mer varig metode for dette enn å tilby bransje, bibliotek, samlere og tilfeldig interessserte, fysiske videogram. Det koster heller ikke all verden å lage et minimumsopplag av filmene og seriene.

• Dette bør være like selvsagt som at når en film eller serie får produksjonsstøtte, bør det også garanteres en varig visningsmetode. Alle vet at kinovisningene er flyktige og at video-on-demand-avtalene ikke er skrevet i stein. Derfor bør fysisk videoutgivelse være en del av den statlige støtteordningen, like selvsagt som markedsstøtte og kinovisninger.

• Undertegnede rakk å se en episode av Øyevitne før nyttår. Nei, jeg orker ikke å se den på DVD og bruke penger på den. Jeg vil ikke. Kvaliteten er ikke god nok for de kravene jeg stiller. Dette er jo filmet i High Definition. Da vil jeg se det slik. Når det er sagt, den episoden jeg så via NRK-applikasjonen på Apple TV var rimelig grusomt:

• Pikselering
• Hakking
• Stereolyd
• Problemer med synk av lyd

I bunn og grunn verre enn DVD-kvalitet!

(Ja, jeg restartet enheten, forsøkte på nytt – og ja, jeg har «skikkelig» bredbånd og har ikke tilsvarende problemer med 4K-innhold via Smart-TV-ens Netflix-applikasjon!)

• Jeg er selvsagt ikke en vanlig forbruker, men samtidig tror jeg de fleste forbrukere i bunn og grunn ønsker fleksibilitet, valgmuligheter og helst kvalitet også. Man vil se en film på kino, en film og serie på Netflix eller en annen strømmetjeneste, og kanskje kjøper noen av oss filmer og serier til oss selv, barna vår eller i gave. En James Bond, Star Wars– og Flåklypa-fan vil naturlig nok også eie filmen på Blu-ray eller DVD. Ja, det er «ja, takk, begge deler». Man vil ha det beste av alle verdener, og alle visningsmetoder for film kan selvsagt sameksistere.

Men koordineringen av det hele må bli mye, mye bedre enn den er nå. Hele vindussystemet er totalt foreldet og bare nører opp under videre ulovlige visningsmetoder. Folk går til der filmene er. Det er flusst av strømmetjenester som faktisk viser filmene før eller mens de er på kino, etter de er ferdige, og videre i «de mørke periodene» når de verken er på abonnemenstbasert VOD eller som fysisk videogram.

• En annen forstemmende tendens er å se hvordan fysisk video nå marginaliseres i forhandlerleddet. Man kan fortsatt finne storfilmene i dagligvarekjedene, men sett bort fra Platekompaniet og noen utvalgte elektronikkbutikker er det vanskelig å finne DVD og Blu-ray. Det blir en selvforsterkende dominoeffekt. Man skal ikke lengre enn til England for å se at filmer selges i apotek, klesbutikker, bokhandlere og parfymerier! Det er jo åpenbart at det er fordi at det fortsatt er et marked for fysisk video.