Det er noe med den monotone bass-drevne åpnings-musikken i The Thing (1982) som setter stemningen helt fra start. Den er enkel, som introen til Jaws (1975), og den drar oss inn mens et helikopter jager en trekk-hund over den snøkledde Antarktisvidda.
Hunden når en amerikansk forskningsbase, hvor handlingen skal foregå videre. En av mennene i helikopteret roper på noe hakkete norsk: «Se til helvete og kom dere vekk. Det er ikke en bikkje, det er en slags ting! Det imiterer en bikkje, det er ikke virkelig! Kom dere vekk, idioter!»
Amerikanerne studerer et lik infisert av tingen.
«Nordmannen», spilt av tyske Herbert Weisser, forsøker å skyte bikkja, men treffer en av amerikanerne i prosessen. Ilden blir besvart og resulterer i nordmannens død. Piloten sprenger helikopteret deres i luften ved en ren tabbe. Hunden – eller hva det nå er – overlever, og scenen er satt for den videre handlingen: Et viruslignende romvesen infiltrerer på urovekkende vis menneskekroppene, og imiterer dem. Når det angriper, vrenger vesenet seg om til ugudelige gugger av innvoller og gørr.
Helvete ble sluppet løs da noen slappe nordmenn klarte å tine et nedfryst romvesen på Antarktis.
John Carpenters film skiller seg ut ved å være en skrekkfilm som får til det umulige: På den ene siden har den noen av tidenes mest groteske og imponerende spesialeffekter. Samtidig har den en subtil, usynlig uro ved seg som er langt mer urovekkende enn blodbadet på lerretet. Forskerteamet består av en rekke forskjellige typer. Hovedrollen er R.J. MacReady, mesterlig spilt av Kurt Russell. Han var en tidligere barnestjerne med Disney-filmer på CV-en, men det var først da han spilte Elvis i 1979 at karrieren begynte å ta av. Carpenter hadde Russell med i Escape from New York (1981) og samarbeidet var såpass bra at Carpenter tok han med til neste prosjekt, The Thing. Russells rolletolkning av MacReady er akkurat der den skal være. Han er skjeggete, han er lavmælt og han ordner opp. En motvillig actionhelt!
Kurt Russell som helten R.J. MacReady.
Tobe Hooper (The Texas Chainsaw Massacre, 1974) var tiltenkt regissørjobben for The Thing, men Universal-sjefene ble aldri helt fornøyde med Hoopers innspill til filmen, så de valgte en annen mann. De endte opp med John Carpenter (Halloween, 1978), som skulle vise seg å være et godt valg. Det er godt mulig Hooper kunne skapt noe legendarisk han også, men The Thing står seg meget godt i ettertid som kanskje John Carpenters beste verk.
De visuelle effektene var langt forut sin tid og har gjort The Thing til en klassiker.
En av tingens mange ansikter …
Effektene er laget av Rob Bottin, som på dette tidspunktet bare var 22 år gammel. Til tross for alderen og at han kun hadde én film på CV-en fra før, ansatte Carpenter ham, og resten er historie.
Billige effekter kan også bli bra! Effektene står seg godt, den dag i dag, som de ekleste og beste gjennom tidene. Dessuten er vi på et stadium historisk sett som utelater dataanimasjon, noe som gjør det enda mer imponerende. Det fører også til at vi som publikum får oppleve fysiske effekter. Effekter som attpåtil var helt revolusjonerende i sin tid.
De praktiske effektene gjør filmen ekstra god.
Å balansere det åpenbart groteske og håndfaste med det uklare og forstyrrende er en oppgave få skrekkfilmer våger å begi seg ut på. Det hadde vært lett for Carpenter å bruke de spektakulære spesialeffektene til å skape en ren exploitation-film – hvor veldig få ville klagd.
Gjett hvor denne skapningen kom fra!
Men det gjorde han ikke. Selve «tingen» er en av de fæleste skapningene noensinne vist på film. Effektene ser på ingen måte dårligere ut i dag, og det at monstrene var fysiske objekter på sett skapte ektefølte reaksjoner hos skuespillerne (blant dem Kurt Russell og Keith David).
The Thing fikk i 2011 en oppfølger som forteller hva som skjedde på den norske basen før de jagde «hunden». I motsetning til Carpenters versjon har den ekte norske skuespillere, herunder Trond Espen Seim, Jørgen Langhelle, Jan Gunnar Røise, Stig Henrik Hoff og Kristofer Hivju.
En av skrekkfilmens beste skvettescener.
Hvis du ikke har sett noen av filmene kan du rent teoretisk først se The Thing (2011) og deretter The Thing (1982). Men dette anbefales ikke. Start med The Thing (1982). Oppfølgeren gir svar på mye av det som var ubesvart i originalfilmen. Oppfølgeren vil neppe bli noen kult-klassiker, men den har allikevel en viss sjarm.
John Carpenter i sine velmaktsdager.
Filmene er enkelt tilgjengelig på fysiske videomedier. Blant annet kom originalen i en fantastisk ny 4K-utgave nylig, og begge filmene kan også sees hos ulike strømmetjenester.
TEKST: JOACHIM EIKERI OG IVER NESET
Facebook
RSS