Thriller på lavbudsjett. Men filmdrømmen ble virkelighet for Magnus Kristiansen og hans filmstudievenner.

En idé skapt på Den Norske Filmskolen, fra 2015-2017, i Oslo, er nå blitt en helaftens, amerikansk spillefilm – med en nordmann og danske i tet.

– Hvem vil Swamp Lion appellere til?

– Publikum som liker sjangerne krimdrama, spenningsfilm, slow burners, moderne westerns – og som setter pris på filmer som har rot i folks virkelighet, svarer den norske produsenten Magnus Kristiansen. Han gikk sammen med regissør Torben Bech på filmskolen.

Det gjorde også komponist (Alan G. Frausto), lyddesigner (Tamas Bohacs) og klipper (Brigitta Bacskai), som alle altså er med på Swamp Lion.

– Hvordan fikk dere ideen til Swamp Lion?

– Torben opplevde at hans sønn ble veldig syk i ung alder. Legene hadde problemer med å finne ut av hva som var galt, og i rundt ett år var det inn og ut av sykehus for den lille familien. Torben følte på den enorme desperasjonen det er når noen nær deg trenger hjelp, men du kan ikke gi dem den hjelpen. Torben og familien bor i Danmark, med et godt helsesystem, og det endte heldigvis godt for sønnen, han er frisk og rask i dag. Men Torben hadde tidligere bodd i USA, og det satt et støkk i ham å tenke på hvordan situasjonen kunne vært svært annerledes om dette skjedde mens han bodde der, forteller Magnus.

Dermed ble grunnlaget for Swamp Lion skapt: å basere seg på Torbens egne opplevelser, men å skru opp dramaet ved å plassere en liknende situasjon hos en arbeidsklasse-familie i en støvete grenseby i Texas.

Allerede på filmskolen begynte duoen Kristiansen og Bech å planlegge filmprosjektet. De samarbeidet om et spesialiseringsprosjekt hvor vi skulle utarbeide en metode for å skrive, utvikle og gjennomføre produksjonsmessig kostnadseffektive prosjekter.

– Via filmskolen fikk vi noe midler til å gjøre forundersøkelser i Texas til nettopp ideén som ble Swamp Lion. Etter endt filmskole tenkte vi at dette grunnlaget må vi jobbe videre med. Vi brukte halvannet år på å skrive ferdig manus og pitche prosjektet for å tiltrekke oss større aktører i USA, men fikk høre at prosjektet var for lite.

– Vi ble tidlig i prosessen kjent med Michael Ray Escamilla, som spiller hovedpersonen Jim. Han er selv fra McAllen og det var han som fikk oss til å sjekke ut det området for filmen. Michael mente at dette området var full av slike historier. Pluss at den faktiske nærheten til grensen gav oss en ekthet til dramaet i historien. Dette grenseområdet er den fattigste delen av Nord-Amerika.

Det var dog vanskelig å få realisert filmprosjektet med diverse støtteordninger.

– Vi satt fast i «development hell». Vi skulle jo gjøre dette lite, effektivt og på egne premisser. Så på vårparten i 2019 bestemte vi oss for å gjøre det selv. Jeg måtte skaffe rundt 600.000 kroner som var vårt minimum-opptaksbudsjett, og så fikk det briste eller bære, forteller Magnus, som opprettet produksjonsselskapet 20/20 Pictures.

– 600.000 kroner er latterlig lite penger for opptak av en spillefilm i USA, men vi hadde som altså konstruert en metodikk for hvordan vi skulle produsere en billig film som på ingen måte så billig ut. Mye av det handler om å ha flinke folk med på laget, foran og bak kamera. Og siden vi i bunn og grunn har laget en amerikansk film med tilnærmet ingen «norskhet» i, så visste vi på forhånd at det ikke var penger å hente fra institutt og fond her hjemme. Heldigvis klarte vi gjennomføre en vellykket Kickstarter-kampanje, men det meste er finansiert av en håndfull venner og familie som har rett og slett har investert i filmen.

– Hva føler du i ettertid?

– Produksjonen ble en skikkelig prøvelse. Vi filmet under svært vanskelige forhold og vi trodde nok på forhånd at det skulle være et større filmmiljø der som kunne bidre enn det faktisk viste seg å være. Så det ble et mye mindre crew enn det vi hadde håpet, og alle sprang rundt med 10 forskjellige hatter. Det var hektisk, og varmt og klamt men også en helt fantastisk opplevelse når man ser tilbake på det.

– Hvordan føles det å få filmen kinolansert i Norge?

– Det føles veldig veldig godt! Det er på ingen måte gitt at en film uten store stjerner eller et solid budsjett blir satt opp på kino, så at vi har fått kinodistribusjon er vi veldig fornøyd med, og noe vi tar som et kvalitetstegn for filmen sin del. For mann i gata er jo dette en amerikansk «indie» – altså en uavhengig film, som betyr at den er laget utenom det store amerikanske studiosystemet. Men siden produsenten, altså meg, er norsk, var det lettere å få interesse hos norske distributører. Heldigvis var det en distributør som likte filmen veldig godt, og nå skal den altså opp på det store lerretet!