Skuffende, svak og lite fengende thriller: Knock at the Cabin

En av nåtidens mest kontroversielle regissører er tilbake med ny film. Greier han å fengsle publikum igjen eller faller filmen sammen i et sammensurium av tvister?

Knock at the Cabin er basert på en bok skrevet av Paul G. Tremblay med tittelen The Cabin at the End of the World (2018).

M. Night Shyamalan er mest kjent for klassikeren The Sixth Sense (1999), men har også andre godbiter som Split (2016) i filomgrafien sin. For folk flest er han nå kjent som en av de mest upålitelige regissørene der ute.

Han står bak absolutte stinkbomber av noen filmer som After Earth (2013) og Avatar: The Last Airbender (2010). Dette er filmer som kun kan observeres på trygg avstand – ihvertfall om man skal ta internett på ordet.

I Knock at the Cabin er et homofilt par på hyttetur sammen med sin adopterte datter. De får  besøk av fire mennesker som bryter seg inn hos dem. To kvinner og to menn påstår at de er kommet for å stoppe apokalypsen og det er kun denne lille familien på tre som kan hjelpe dem.

Knock at the Cabin starter ganske godt atmosfærisk. Man lever seg inn i filmen og omfavnes av naturens utallige lyder med blant annet gresshopper og fugler som kvitrer i bakgrunnen.

Denne idyllen brytes fort idet våre hovedpersoner møter filmens antagonister.

Knock at the Cabin er veldig minimalistisk i sitt uttrykk og byr ikke på actionfylte og minneverdige topper fulle av dataeffekter.

Hele filmen finner sted på denne idylliske hytta som etter området å dømme ligger langt fra allfarvei.

Lydmiksen er i stor grad dialogdrevet og lener seg derfor sterkt på at skuespillerne gjør en god jobb noe jeg utvilsomt syns de for det meste gjør, selv om manuset ikke legger så veldig til rette for at du skal kunne bry deg om dem.

Lyden er i Dolby Atmos eller Dolby 7.1 om kinoen ikke støtter Atmos. Dette er en film som ikke har så voldsomt mye å skryte av på lydfronten. Det er i hovedsak kun i starten av filmen man kjenner på en altoppslukende lydopplevelse med naturlyder som sprer seg rundt i kinosalens lydanlegg.

Det er kun et øyeblikk senere i filmen med et lynnedslag som det virkelig drønner godt i høyttalerne og vibrerer godt i kinosetet.

Historien til hovedkarakterene fortelles ut ifra korte tilbakeblikk som i det store og det hele er svært kryptiske og lite beskrivende for deres personlighet.

Knock at the Cabin har stjernekraften tilgjengelig til å skape en engasjerende og underholdende thriller. Jeg tenker spesielt på skuespillerne Dave Bautista og Rupert Grint.

Det er også verdt å nevne Kristen Cui (Wen) – som debuterer som skuespiller i Knock at the Cabin. Hun spiller knallgodt til at dette er hennes første rolle på det store lerretet i en alder av kun åtte år!

Dave Bautista har for alvor bevist at han har rekkevidden til å spille et mangfold av forskjellige karakterer deriblant Drax fra Guardians of the Galaxy-filmene og som Sapper Morton i Blade Runner 2049 (2017).

Rupert Grint har på sin side ikke vært like mye i rampelyset som når han var en del av Harry Potter-filmene. Han har dog medvirket i Apple TV+ TV-serien Servant (2019-2023) og har med det fra før av kjennskap til M. Night Shyamalan som har hatt regi på fire episoder av denne serien.

Det er utvilsomt Dave Bautista som leverer varene i Knock at the Cabin, selv med et manus som ikke legger stor vekt på hverken karakterer eller engasjerende historiefortelling.

Som et resultat av et lite engasjerende manus greier jeg aldri å synes synd på noen av hovedkarakterene. Alt jeg vet er tross alt at de er homofile og har en adoptivdatter som i seg selv ikke er nok til at jeg skal syns mer synd på dem enn andre.

Knock at the Cabin tilbyr heller aldri store mengder blod eller gørr for å skremme eller sjokkere. Når det først er drap eller vold involvert gjøres det alltid halvveis. Når noen blir drept skjer det utenfor bildet og det eneste man får se er blodet som renner ned langs kroppen.

M. Night Shyamalan har blitt både hyllet og latterliggjort for tvistene sine. I Knock at the Cabin er heller fasiten at tvisten rett og slett er nærmest fraværende som følge av at den er såpass forutsigbar at jeg nesten ikke føler at man kan kalle det en tvist.

Hovedkarakterene konfronteres med et valg svært tidlig i filmen som fortsetter å gjenta seg som et uendelig ultimatum helt frem til rulleteksten. Med kun en faktor og historietråd å fokusere på kan man ganske så tidlig forutse akkurat hva som kommer til å skje.

Jeg ble ikke overrasket da  jeg fikk vite detaljene i filmens klimaks. Det hele føltes veldig åpenbart og ikke godt nok utviklet, spesielt når man tar tidligere detaljer og avsløringer med i beregningen.

Det viser seg nemlig at det finnes noen koblinger mellom visse karakterer som plutselig avsløres omtrent ut av løse lufta. Det er aldri noen måte å spore dette tilbake til tidligere i filmen som virker logisk, hverken i nåtiden eller fortiden.

Det hele blir som om Knives Out (2019) bare plutselig skulle nevne et plotpunkt uten å kunne adressere og forklare det i filmens klimaks.

Knock at the Cabin er hverken like interessant eller så godt utført som konseptet legger opp til. Karakterene er for uinteressante til å gi publikum noen grunn til å bry seg om dem. Klimakset byr heller ikke på noen store overraskelser når man allikevel kun har en sentral historietråd å følge med på som uansett ikke utvikler seg på et tilfredsstillende vis.

Knock at the Cabin hadde alle mulighetene til å levere en underholdende thriller som får hårene til å reise seg på armene. Filmen serverer dessverre 1 time og 40 minutter med lite spenning og vold som for det meste skjer utenfor lerretet.

Det er særdeles skuffende at filmen ikke greier å utnytte det faktum at den kun tar sted på en lokasjon. Det er jo fullt mulig å gjøre det på effektivt vis. Det er bare å se på filmer som The Thing (1982), Train To Busan (2016) og Hush (2016) som alle er prakteksempler på hvordan man utnytter en lokasjon til det fulle.