Skrekkfilm tok nesten knekken på filmskaperen

En scene fra Alle må dø.

Geir Greni – manusforfatter, regissør og produsent av sin egen skrekkfilm – fikk en nesten selvoppfyllende opplevelse da Alle må dø ble innspilt, sommeren 2016.

– Alle må dø var vanskelig for meg å lage. Det var hardt, forteller Greni.

– Vi burde brukt seks uker på innspillingen, men vi brukte tre uker. Det ble 16 timers dager. Jeg hadde smerter i brystet etter første uke og ble lam i venstrehånden etter siste uke. Jeg tenkte at denne filmen dreper meg kanskje!

– Hvordan føler du deg nå?

– Nå går alt så mye bedre!

– Snart fire år siden unnfangelsen, og nå er filmen her. Hvorfor tok det så lang tid?

– Vi fikk en idé i februar 2016, i mai samme år hadde vi manus og i juli den sommeren filmet vi. Men den er ikke på kino før nesten fire år senere. Det er fordi vi har måtte vente på hjelp grunnet lavt budsjett. Ting tar tid når du ikke har mye penger. Men når man bruker god tid får ting modnet seg. Så jeg tror det har vært bra for filmen. Vi har fått en dansk distributør som har solgt den til 50 land. Og Manymore Films hjelper oss i Norge.

– Men filmen ser ikke «billig» ut?

– Poenget har vært hele tiden å prøve å lage en film som ser ti-tjue ganger så dyr ut som den er. Jeg vil tro det ser ut som en film til tjue millioner kroner. Det er flinke folk bak, på foto, klipp og musikk.

– Men Geri, vi har jo sett allskens skrekkfilmer hvor folk drar til en øde hytte i skogen. Det er skrekkfilmklisjé nummer én. Hvorfor skal man dra og se din skrekkfilm med samme setting?

– Hehe, dette er første gang man ser en god, gammeldags rød hytte, faktisk, så dette er noe helt nytt! Men seriøst: Jeg mener at vi har en av de flotteste innspillingstedene, min mors fødested, Helgeseter i Nordmarka i Oslo. I tillegg er det seks flotte damer med. Man har ikke sett så mange flotte damer i én film siden Hustruer, og der var det bare tre. Og så tror jeg vi har en ganske annerledes film, en lek med sjangeren og med mange overraskelser.

Se vårt videointervju med regissøren her:

– Du har altså funnet din egen vri på en oppbrukt sjanger, hvor det ikke er mobildekning? Høy puppefaktor, det liker vel sjangerpublikummet?

– Hvem liker ikke det, det er vel det enkle svaret.

– Hvem inspirerer deg som filmskaper?

– Det er utrolig mange. Jeg kommer egentlig mer fra en 90-talls amerikansk uavhengig tradisjon med Kevin Smith og Jim Jarmusch og den gjengen der, Men jeg er jo svak for alt fra Stanley Kubrick og Spike Lee. Flinke folk!

– Hva slags skrekkfilmer liker du selv?

– Motorsagmassakren fra 1974 er min favoritt-skrekkfilm gjennom tidene. Jeg skjønte det nok ikke første gang jeg så den, men den er egentlig ganske morsom. Å leke litt med humor i skrekken gjør at du dras mellom to ytterkanter. Vi har forsøkt å få til det samme.

– Hva gjør deg selv skremt?

– Jeg orket ikke å se skrekkfilm da barna mine var små. Livet er skummelt nok, det er skummelt å være pappa, og det å være filmskaper er dritskummelt.