Tyler MacIntyre (f. 1984)
Begynte som regissør i 2005 med filmen Whiskey Jacks. Fikk mye oppmerksomhet med sin grøsser-komedie Patchwork, basert på sin egen kortfilm.
Sitges filmfestival 2017 foregikk 5.-15. oktober – i år for 50 år på rad. Festivalen foregår i den spanske/katalanske byen Sitges. Rafel Motamayor deltok for første gang som akkreditert journalist på vegne av KINOMAGASINET.
I et intervju med KINOMAGASINETs Rafael Motamayor snakker regissøren av den nyeste slasher-komedien Tragedy Girls om å ha to Marvel-skuespillere i en grøsser, og om Craig Robinson.
Det gjør meg veldig glad å se at vi fikk to gode slasher-filmer i løpet av én uke. Det er enda bedre at de eksperimenterer så mye med sjangeren. Vi får en grøsser/sci-fi/komedie i Happy Death Day, og en grøsser-komedie i Tragedy Girls. Under Sitges International Fantastic Film Festival of Catalonia fikk jeg sjansen til å snakke med regissøren Tyler MacIntyre, også kjent fra filmen Patchwork, om å blande to sjangre.
Rafael: Du skrev ikke manus til denne filmen, hvordan ble du involvert?
MacIntyre: En kompis av meg, Tom Morris jobbet for et produksjonsselskap, The Comeback Kids. De hadde et manus med navn Tragedy Girls, skrevet av Justin Olson, som jeg ikke har møtt. Produsentene elsket ideen om en slasher-film, men fikk ikke finansiering fordi folk var lei av denne type skrekkfilm.
Så spurte Tom om jeg og min skrivepartner Chris Lee Hill hadde en annen vri på manuset. Vi begynte å snakke om hvordan folk ikke liker grøssere, og at de blir altfor repetitive og veldig moralsk korrekte. Så snakket vi om å jobbe imot det, og fikk ideen om jentene. Vi tenke, hvorfor ikke lage en grøsser der jenter ikke dør eller lider, men dreper folk og har det gøy?
Tragedy Girls er ikke bare morsom, men har mye gørr.
Rafael: Hvordan var det originale manuset?
MacIntyre: Første utkastet var en type whodunnit. Det var om en gruppe ungdommer på videregående som hadde en filmblogg. Da folk begynte å dø rundt i byen prøvde de å finne ut hvem hadde gjort det. Vi fokuserte mye mer på de to jentene, som var bestevenner, og det sosiale medier-elementet.
Rafael: Kan du snakke litt om bruk av sosiale medier i filmen? Jeg elsket de visuelle effektene da “like” og hjerte ikoner kom opp fra mobiler til jentene.
MacIntyre: Vi tenkte mye på sosiale medier. Jeg liker måten de viste tekstmeldinger på i House of Cards, der du kan følge samtalen. Vi tenkte på å gjøre noe sånn med meldinger, fordi jentene får mange kommentarer. Men så tenkte vi, disse jentene bryr seg ikke om kommenterer, det som er viktigst er hvor mange likes de får.
Rafael: Hvordan fikk dere tak i Craig Robinson?
MacIntyre: Craig er en veldig stor skuespiller og komiker, men har gått over til å produsere ting. Vi presenterte manuset til hans produksjonsselskap ganske tidlig, og de elsket det. Vi hadde allerede denne karakteren, Big Al, som vi kunne gjøre mye med. En dag tenkte vi bare å spør om Craig ville gjør det. Da jeg spurte Craig om han ville endre rollen, sa han at den var fantastisk sånn som den var. Jeg har alltid trodd at han er veldig kul. Han er en mektig fyr, vet du. Jeg ville at han skulle bruke sin kroppslighet på scenen, han er litt skummel.
Craig redefinerer begrepet “kjendis brannmann” i Tragedy Girls.
Rafael: Hvordan var casting-prosessen? Spesielt med tanke på Brianna og Alexandra, var dette før Marvel-filmene?
MacIntyre: Deadpool var allerede ute, og jeg tror X-Men Apocalypse var nesten ute da vi snakket med dem om filmen. Vi visste at de kjente hverandre fra før – de har jobbet med Marvel, så de må reise til Comic-Con sammen og snakke med pressen. De var veldig interessert i ideen og begynte å jobbe sammen fra starten av, de bodde til og med i det samme huset under innspillingen.
Rafael: Jeg likte at jentene kommer fra gode familier, og det er ikke åpenbart hvorfor de begynte å drepe folk.
MacIntyre: Vi snakker om hvorfor de dreper, og ga nok informasjon til skuespillerne til at de kunne bygge et bilde rundt hvem disse jentene er, men vi ville ikke fortelle alt til seeren. Det om familien, jeg tror debatten om arv eller miljø er veldig interessant. Spesielt da det gjelder voldelige mennesker. Jeg tror jeg er i midten noe sted, og at det er et valg man gjør. Det er definitivt noe genetisk som teller, og definitivt spiller miljø en rolle. Jeg tror det som teller mest da en person blir en morder er deg selv. Om du har voldelige tendenser kan du jobbe til å kontrollere dem. Jentene i Tragedy Girls er i kontroll av sine liv, de er sikker på hva de vil og hvem de vil bli. Foreldrene er sporløse, eller de ignorere det som skjer og er ikke klar til å vite sannheten. Det samme skjer med byen, vi gjør en liten kommentar til hvordan byene er framstilt i skrekkfilmer der vi ser altfor mye bevis på at noe skjer, men alle ignorerer det.
Dette intervjuet ble først publisert på GeekWithAnAfro
Facebook
RSS