Singer på fjerde X-Men-verset

Regissør Bryan Singer (nr. fire fra venstre rekke øverst) omringet av sine X-Men. Foto: Fox

For fjerde gang har Bryan Singer regissert en X-Men-film. Dette er mannen som brakte tegneseriemutantene suksessfullt til Hollywood for hele 16 år siden!

I X-Men: Apocalypse møter vi våre favorittmutanter i året 1983.

Gjengen har flere utfordringer enn bare motebildet å bryne seg på. Et eldgammelt, mektig og svært sint vesen ved navn Apocalypse har etter flere årtusner bestemt seg for å våkne og gjeninnføre orden i vår korrupte sivilisasjon. Charles Xavier må samle sine unge studenter for deres livs kamp. Motstanden er ikke bare Apocalypse, men også hans mektige Four Horsemen, hvorav en tilfeldigvis er Erik «Magneto» Lensherr…

Enda en gang samler Bryan Singer troppene. Singer er nå tilbake for å produsere og regissere, likesom han lagde forgjengeren, Days Of Future Past fra 2014. Singer er en erfaren forfatter, regissør og produsent, og har blant annet The Usual Suspects, Valkyrie og Superman Returns på merittlisten. Dette er mannen som opprinnelig bragte X-Men til kinolerretet i år 2000. Han har også overvåket filmene med de yngre versjonene av karakterene siden han produserte X-Men: First Class fra 2011.

Singer forteller i dette intervjuet om å finne realismen i en gudeliknende karakter, filming i mer enn én måned for en scene som kun varer i to minutter, og hvor morsomt han syns det er å diskutere metafysikk med en i rollebesetningen.

– Hva var tiltrekningen med Apokalypse?

– Jeg var svært fascinert av tanken på eldgamle mutantkrefter, og hva en mutant ville tenkt om han eller hun var født for 20.000 eller 30.000 år siden. De ville selvsagt trodd de var guder, og oppført seg deretter. I tillegg ville de blitt sett på og tilbedt som guder. Jeg begynte å undersøke hva som har skjedd med guder gjennom tidene, i ulike religioner og jeg begynte å tenke på guden i Det Gamle Testamentet. Oscar Isaac og jeg snakket om sekter, ettersom sektledere ganske ofte tror de er guder. Dette ga meg på en måte adgang til

The Four Horsemen, hvor hver representerer en del av sekten. Magneto (Michael Fassbender), utgjør den politiske siden, Archangel (Ben Hardy), representerer militærdivisjonen, og det seksuelle aspektet, for alle sekter har det, var Psylocke (Olivia Munn). Og til slutt er det ungdommen, de nye tilhengerne du vil ha i sekten, i dette tilfellet unge Storm (Alexandra Shipp). Derfra utvikler historien seg med denne personligheten, Apokalypse, som innbiller seg at det er hans ansvar å konstruere et samfunn og fjerne bestialiteten til mennesket. Men om samfunnet noen gang motsa ham, eller ble desillusjonert i forhold til ham, slik som guden fra Det Gamle Testamentet, ville han være hevngjerrig, åpne jorden og utslette menneskeheten. Det slo meg at Apokalypse, gjennom århundrene, har gjort dette mange ganger allerede: Babylonerne, Arkadierne, Sumererne og han har vært benevnt som mange guder gjennom mange livssykler. Plutselig våkner han i 1983 og ser at sivilisasjonen ikke er i begrensede områder, som Egypt, Kina eller hvorsomhelst. Verden er sammenkoblet med TV og radio, og landene med olje og makt. Verden består av falske idoler, mennesker tilber penger, og har nå tilgang på atomvåpen, som igjen gir opplevelsen av gudeliknende makt. Dette virker ikke for Apokalypse. Derfor ønsker Apokalypse å avslutte alt og starte på nytt igjen. Han starter en prosess med å rekruttere sine Horsemen og gjenskape hele jorden i sitt bilde.

– Det er ikke alle regissører som har muligheten til å lage friske versjoner av karakterer han selv først bragte til skjermen. Hvordan var det å lage den nye Storm, Cyclops og resten av gjengen?

– Det var virkelig morsomt fordi det ikke ga følelsen av at du gjentar noe. Det føltes ikke som om jeg re-castet noen, men bare som at jeg laget en yngre versjon. Det er fortsatt en eldre Magneto, som alltid vil være Ian McKellen for meg; det er en yngre, det er Michael Fassbender, som jeg hjalp inn i rollen i First Class. Og så var det tredje runde med Jean og Scott. First Class, som jeg produserte og skrev fortellingen til, det var for meg opptrappingen til å komme dit at vi kunne møte unge Jean, Storm og Scott. Og til slutt danne X-Men. De har ikke virkelig dannet seg enda. Vi har sett de eldre X-Men som allerede har eksistert lenge. Men vi har aldri sett dem utvikle seg. De dannet seg nesten i First Class, men de fleste ble drept og nå er verden annerledes. Verden har omfavnet mutanter på en måte. Filmen former og samler teamet og forklarer hvorfor det er behov for X-Men. Ikke bare studenter som går på Xaviers skole. Jeg skjønner at de er outsidere som ønsker å høre til ett eller annet sted, og spesielt et så vakkert sted. Men hvorfor X-Men? Hvorfor en kjempende gruppe mutanter? Hva er behovet for det? Og denne filmen forteller den historien også, som jeg endelig fikk lage.

– Du bringer tilbake Evan Peters som Quicksilver fra Days Of Future Past. Hvordan planlegger du å overgå hans store scene fra den filmen?

– Vel, jeg kan fortelle deg at vi har en sekvens som er to minutter lang, og som tok oss over halvannen måned å filme. Den sekvensen bruker noe av den mest avanserte filmatiske teknologi som finnes, og litt fysisk teknologi. Vi filmet med 3.000 bilder per sekund ved bruk av det nye Phantom 3D kameraet. Vi brukte også eksplosive algoritmer og ekte sprengninger for denne ene delen. Evan Peters endte opp med å jobbe minst 17 dager på denne to minutter lange sekvensen, og snodig nok så endte han med å jobbe mer enn noen andre i hele scenen. Det er en litt annen scene, den er kanskje ikke så humoristisk som i forrige film, eller kanskje den er litt bittersøt, men den er helt klart unik.

– Du har alltid fokusert på å fortelle gode historier med kjernekarakterene. Hvilke tema ville du treffe med dem denne gangen?

– Jeg ville virkelig styrke de ulike måtene som Charles (James McAvoy) og Raven (Jennifer Lawrence) ser på verden. Etter at verden ble klar over at mutanter eksisterer i 1973, har Charles levd relativt lykkelig. Skolen hans blomstrer, han ønsker å gjøre den om til et universitet og han tror virkelig at ting har endret seg. Raven har sett en mørkere side av verden. Hun har gjemt sin blå form, for etter at hun reddet presidenten i slutten av forrige film, så har den blå jenta som de kaller henne, Mystique, blitt et symbol på en verden hun ikke tror på at finnes. Hun tror ikke at mennesker fortsatt vil omfavne mutanter. Hun har sett den mørkere siden. Derfor utfordrer hun Charles på dette.

– Filmene er også store popcornspetakkel. På tross av størrelsen på Days Of Future Past, så kan denne bli større …

– Ja, med tanke på størrelsen og visuelle effekter, så er det en mye større film. Days var tidsreise, noe robot, men aller mest ran! Denne er om global ødeleggelse, gudeliknende karakterer, sånne ting. Det er en mye større film. Vi mister aldri hjertet, og karakterene, vi klamrer oss til dem fordi de er svært viktige. Men det er absolutt mye mer spektakulært denne gangen.

Basert på junketintervju. Oversatt av Anne-Marte Vaagan